Chiron  -   a place of freedom

Et websted for frihet og individualisme

A web site for freedom and individualism








oppdatert 15.07.2014



© Bent Andreassen 

Økosentrisme: En trussel mot menneskeheten

Innledning

Earth First logo I media, enten det er i aviser eller på TV, bombarderes vi til stadighet med påstander fra diverse miljøorganisasjoner og dommedagsprofeter om at naturen er i ferd med å bli fullstendig ødelagt; ja, til og med at verden er i ferd med å gå under. Vi hører om en global oppvarming som har løpt løpsk takket være store menneskeskapte utslipp av drivhusgasser (primært CO2), og om truede dyrearter og mulige utryddelser av tusenvis av dyre- og plantearter som vil resultere i at økologien bryter fullstendig sammen. Ja, fortsatt går ryktene om livstruende ”hull” i et ozonlag som stadig svekkes på grunn av utslipp av KFK-gasser (klor-fluor-karbon), og det messes høylytt om hvor skadelig for naturen så å si all industriell produksjon er. Vi overfalles med påstander om at forurensningen bare øker og øker, og at det ikke lenger kan produseres nok mat i verden fordi vi er blitt alt for mange mennesker. Dette er intet nytt i dette.

Imidlertid er den mer opplyste leser klar over at de fleste av miljøaktivistenes påstander er sterkt overdrevet. Ja, mange av påstandene er direkte feil. Det har ikke vært noen reduksjon i atmosfærens mengde av ozon på lenge, og etter Montreal Protokollens undertegnelse i 1987 har produksjon og utslipp av KFK-gasser sunket drastisk og er i dag svært lav.1 Det er mat nok til alle og det kan produseres mye mer om behovet oppstår.2 På alle viktige områder er forurensningen stort sett kraftig på retur, med unntak av drivhusgassen karbondioksid (CO2) som øker kraftig. Eventuelle skadevirkninger her strides imidlertid ekspertene om, og det er usikkerhet rundt hvor stor del av økningen som skyldes menneskelig aktivitet.

I media informeres vi også til stadighet om miljøbevegelsens mange forskjellige aktiviteter, og tross voldelige og ulovlige aksjoner blir de som regel av en venstre-dominert presse fremstilt som gode og ansvarsfulle mennesker, ja til og med som helter som aksjonerer for å redde både naturen og menneskene i den. Dette følges opp med påstander fra useriøse forskere og journalister om at vi i den vestlige verden er nødt til å redusere vår levestandard dramatisk, og at vi må snu kapitalismen ryggen. Også dette er kjent stoff.

Dette essayet vil imidlertid ta for seg en mindre kjent side av miljødebatten. Vi skal ta en tur bak kulissene og se litt på hvilke filosofiske ideer det er som styrer miljøbevegelsenes bisarre tankegang, og hvordan disse ofte forkvaklede ideer har formet deres verdisyn og forståelse av verden.

Miljøfilosofi

Miljøfilosofi er et ganske nytt fag. De første universitetskursene kom mot slutten av 1970-årene (i USA), og det første akademiske tidsskrift Environmental Ethics kom i 1979, men naturligvis kom en del grunnleggende bøker og artikler en god del tidligere. Faget har eksplodert i omfang de siste 20 årene.3

Det finnes mange forskjellige synspunkter blant miljøfilosofer. Vi finner moderate og rasjonelle tenkere, men også idealistiske, naive ”naturdrømmere”, moralister, og dessverre direkte menneskefiendtlige miljøfanatiske kollektivister. Miljøfilosofien kan deles i to distinkte hovedretninger: Antroposentrisme og anti-antroposentrisme.

Antroposentrisme betyr å sette mennesket i sentrum. På samme måte som det er naturlig og moralsk riktig for individet, i overordnet forstand, å sette seg selv i sentrum – ethvert menneske er sentrum i sitt eget liv fordi det er et opplevende jeg – slik er det naturlig at mennesket som art setter sin egen art i sentrum og utvikler verdensanskuelser ut fra dette.

Tilhengere av anti-antroposentrisk etikk er som ordet sier grunnleggende uenige i dette. Det finnes flere retninger innen denne etikken. De viktigste er biosentrisme og økosentrisme, ofte omtalt felles som dyp økologi .4 Begrepet dyp økologi er skapt av Arne Næss, men hans ”retning” kalles i dag som regel for økosofi og er i realiteten økosentrisk. Ren økosentrisme er rendyrket kollektivistisk og dens tilhengere påstår at de tenker holistisk. Økosentrisme er den klart farligste og mest menneskefiendtlige retningen, og denne retningen ser dessverre ut til å være dominerende innen anti-antroposentrismen. Vi vil derfor primært konsentrere oss om denne.

Økosentrisme, hva er det?

Som ordet sier setter økosentrisme økologiske systemer i sentrum. Det gjelder både globalt, regionalt og lokalt. Som i all kollektivistisk tenkning er det en forestilt helhet som utgjør det etiske sentrum. De enkelte individer og arter i systemet er kun å betrakte kun som deler av en helhet. Arter betraktes oftest som nødvendige deler, mens det enkelte individ ikke er det. Siden det er økologiske systemer som hver for seg (eller samlet sett globalt) utgjør det etiske sentrum kan individer gjerne ofres hvis det er hensiktsmessig. Artsindividet er ikke av verdi i seg selv, men er bare en utskiftbar del akkurat som en slitasjedel i et avansert maskineri. Det skremmende er at økosentriske tenkere også innlemmer mennesket i denne tankegangen, selv om mange kvier seg for åpent å innrømme det.

Den tenker som etter sin død skulle bli profet for den økosentriske miljøbevegelsen er amerikaneren Aldo Leopold. Han arbeidet for U.S. Forest Service før han ble landets første professor i Wildlife Management. I 1947 utga han en bok som i dag er en slags bibel for mange miljøfilosofer: Sand County Almanac. I boken finner vi brokkene til en helt ny etikk i kapitlet ”The Land Ethic.” I denne etikk for naturmiljøet heter det blant annet at menneskene er å betrakte som medlemmer av et ”biotisk team”. Selve hans hovedlæresetning lyder: ”En handling er rett når den tenderer mot å bevare integriteten, stabiliteten og det skjønne i det biotiske samfunn. Den er urett når den tenderer mot det motsatte.”5 Leopold var imidlertid moderat i forhold til de fleste av dagens miljøprofeter, men det hersker mye uenighet rundt hvor vidtrekkende hans lære skal fortolkes. Allerede tidlig manglet det ikke på advarsler mot hans tenkning. Filosofen L. W. Sumner betegnet den nye etikken som ”farlig nonsens”. 6

Leopold gikk i glemmeboken, men ble funnet frem igjen på 70-tallet. I dag er det mange filosofer blant miljøguruene. Baird Callicott og Arne Næss er blant de viktigste. Førstnevnte, som er en slags arvtaker etter Leopold, kom i 1980 med en meget økosentrisk fortolkning av hans etikk som etter hvert har fått stor betydning.7 I skriftet hevdet han at det er i økologiske samfunn og ikke i individer (dyr og mennesker) at vi reelt sett finner verdi (i naturen). Individer, hevdet han, har kun verdi i den utstrekning de bidrar til økologiske prosesser som støtter opp under biotiske samfunn. Implikasjonene var at man kunne ofre medlemmer (individer) av enhver art for å beskytte naturens ”iboende verdi”, inklusive mennesker. Fortolkningen førte til voldsom kritikk og mange mente at det hele smakte av fascisme.8 Tatt Nazi-Tysklands utryddelser av jøder, homofile, åndssvake og andre ”mindreverdige og skadelige elementer” for å ”redde Tyskland” i betraktning, er det en høyst forståelig reaksjon. Callicott har senere moderert seg noe, men tendensen innen økosentrismen har likevel gått mot det mer ekstreme. Denne utviklingen er for øvrig helt i tråd med den indre logikken som styrer enhver kollektivistisk-ideologisk tankegang, hva enten det er fascisme eller sosialisme.

Naturvernere og miljøfilosofer anser jo økologien for å være av største viktighet, for hvis dens integritet ikke bevares vil artenes muligheter til å overleve drastisk svekkes. Vi er altså helt avhengige av økologien. Denne selvfølgen er rimelig nok ingen nyhet, men har altså forledet en god del miljøfilosofer til å gjøre den generaltabben at de dermed anser økologien for også å utgjøre et etisk sentrum. Det blir som å tro at en bil har høyere etisk verdi enn menneskene som befinner seg i den, fordi de vil dø hvis bilen bryter sammen når de er langt ute i ørkenen. Andre har valgt økosentrismen fordi de er overbevist om at kun gjennom å likestille naturen (og artene i naturen) med menneskene vil det være mulig å redde økologien.9 I seg selv er dette å innrømme en manglende tro på at mennesket kan tenke og handle tilstrekkelig rasjonelt til å redde seg selv og naturen. Kategoriske imperativer skal tydeligvis substituere manglende rasjonalitet, og mange miljøfilosofer mener selvfølgelig at det er deres oppgave å utlede imperativene. Men den voksende harde kjernen av ekte økosentrikere liker ikke denne tankegangen. Den smaker for mye av antroposentrisme, hevder de, og er derved ikke ”dyp” nok.

Dyp Økologi

Arne Næss, dypøkologen Betegnelsen ”dyp økologi” ble først brukt av Arne Næss. Han satte opp begrepet som en kontrast til ”overfladisk økologi” som han nedlatende omtalte slik: ”Sloss imot forurensning og utarming av resurser. Sentralt formål: Helse og velstand for befolkningen i den utviklede verden.”10 Denne slue halvsannheten, antagelig beregnet på å stigmatisere fornuftige vestlige mennesker som ikke vil være med på miljøfanatismen, avslører en metode noen miljøfilosofer velvillig tar i bruk. Man skjønner at det er vanskelig å angripe de som tenker antroposentrisk, og griper derfor til en antydende påstand om at ”slike” gir blaffen i u-landene. Selvfølgelig er det ikke tilfelle. Som vi skal se mot slutten av essayet forholder det seg faktisk motsatt.

Noe kryptisk setter Næss så opp dyp økologi som alternativ: ”Avvisning av mennesket-i-miljøet bildet til fordel for et relasjonsmessig total-felt bilde” (mine uthevinger). ”Total-felt” viser til et holistisk syn på naturen. Næss’ dype økologi inneholder en rekke punkter hvorav biosfærisk egalitarisme og lokal autonomi og desentralisering er blant de viktigste. Vi kan ikke gå i dybden har, men bare gi en kort omtale.

”For den økologiske feltarbeider er lik rett til å leve og blomstre intuitivt klart og et selvsagt aksiom,” påstår Næss. Biosfærisk egalitarisme betyr altså at alle arter rettmessig likestilles, mennesket inklusive. Likeledes likestilles individene artene imellom. I ettertid har de mer rabiate miljøfilosofer til og med laget seg et nytt begrep, en utvidelse av rasismebegrepet, slik at hvis man ikke anerkjenner at dyr har samme retter som mennesker, så er man spesisist!

Næss er mer ullen når det gjelder den økosentriske delen. Han skjønner vel intuitivt at denne er farlig. Det går likevel frem han ikke bare tenker biosentrisk, men også økosentrisk. Så kombinert utgjør disse to prinsippene hos ham en slags kommunistisk superegalitarisme som innebærer at mens artene innbyrdes er egalitære, så plasseres økologien helhetlig sett på toppen av rangstigen, slik det må skje i all ekte økosentrisme. Så vi, menneskene, taper altså overfor ”naturen”, men kanskje er det en trøst å vite at man i det minste er like mye verdt som en snegle?

Desentralisering, små selvstyrte og autonome samfunn er et ideal for Næss. Vi skal ikke leve i store byer, men i små økologiske enheter. Hvordan han har tenkt å få det til sier han ikke noe om, men kanskje han håper at ”hele verden skal bli enig” og gjøre det frivillig. I det minste er han motstander av tvang. Selv valgte han jo å trekke seg tilbake og leve i en primitiv hytte under Hallingskarvet. Jeg tviler på at det er mange som har lyst til å slå følge. Men vi vet jo at hvis politikere med slike meninger kommer til makten vil de etter en stund tvinge igjennom sine endringsønsker med makt. Det er viktig å merke seg at også Næss, som de fleste andre miljøfilosofer, går inn for en betraktelig lavere levestandard: ”Folk bør ikke tillate bred nedgang i livskvalitet, men derimot i levestandard i de overutviklede landene”.11 Han velger altså å kalle Vesten for overutviklet.

Holisme – det magiske ordet

Fordi økologien fra én betraktning kan ses som en helhet (noe som ifølge mange eksperter i ettertid visst har vist seg å være feilaktig tenkning), har økosentriske tenkere og mange økologer inntatt et såkalt holistisk syn på naturen. De innbilder seg at dette virkelig er menneskelig mulig, og mindre begavete miljøvernere tror de er veldig flinke og progressive når de ytrer dette ordet. Sistnevnte påstår for eksempel at hvis vi skal oppnå en dybdeforståelse av naturen, må den ”analyseres holistisk”. Men analyse består jo nettopp i å bryte et problem ned i mindre deler, og det var denne tankegangen, denne metoden, som banet vei for suksessen i vestlig vitenskap. Og det er denne metoden som har gjort at vi i dag har en ganske god forståelse av naturen. Vi har altså her et klassisk eksempel på feilaktig tenkning. Å bryte et problem ned i mindre deler som gjør at de kan analyseres, for deretter å sette de sammen igjen til et ”hele” etter man har forstått de enkelte deler, er det stikk motsatte av såkalt holistisk tenkning. Holistisk tenkning er jo basert på en forestilling om at man ikke kan forstå et problems enkelte deler (for eksempel et habitat) før man har forstått helheten.

I økologisk sammenheng innebærer holisme å se økologien, for eksempel den biotiske kommune, som ” et organisk hele der alle deler samhandler med hverandre”. Mange synes dette høres flott og komplekst ut. Men vi blir faktisk ikke noe klokere av en slik floskel. Den kan bare tjene til å dekke over den virkelighet som råder i naturen, nemlig en ganske hard konkurranse individer og arter imellom, hvor det i stor utstrekning dreier seg om å spise eller bli spist (husk at planter inngår i konkurrerende i økologien). Naturen dreier seg ikke om koeksistens og samarbeid slik Næss naivt innbilder seg,12 selv om det finnes elementer av dette blant visse arter.

De som ”tenker holistisk” gjør oss høyrøstet oppmerksomme på hvor annerledes deres tankegang er enn den klassiske (de velger å si tradisjonelle) vestlige individualistiske. Det er snakk om et paradigmeskifte, hevder de. Økologiske relasjoner bestemmer (determinerer) de forskjellige organismenes natur fremfor det motsatte. En art er hva den er fordi den har tilpasset seg en nisje i økosystemet, og økosystemet er derfor det naturlige utgangspunktet for et nytt moralsystem. Rent biologisk er det intet nytt ved denne betraktningsmåten. Vi har hørt det før og tror på det i noen grad, men å inkludere mennesket i denne betraktningsmåten finnes det langt ifra tilstrekkelig grunnlag for. Faktum er at mennesket for lengst har frigjort seg fra ”sin plass” i en økologisk nisje (hvis det noen gang har vært i en slik). I dag råder vi såpass over naturen at vi i meget stor utstrekning selv setter betingelsene for hvordan vi vil leve. Det faktum misliker imidlertid økosentriske tenkere, og det sier jo ikke så rent lite!

Mer konkret angående økosentrisk etikk må vi huske på at det ikke er noen sammenheng mellom er og bør. David Hume påpekte det for over 250 år siden. Selvsagt er det rent tøv å påstå at en ”holistisk forståelse” av økosystemet danne grunnlaget for en ny etikk. Hele den holistiske tankegangen lider altså under mangel på et reelt innhold og den bryter med rasjonell tenkning. Den er imidlertid et uttrykk for et anti-vestlig sinnelag.

Såkalt holistisk tankegang bryter også med individualismen vår vestlige sivilisasjon er bygget på, nemlig at individet etisk står i sentrum og at den enkelte har rett til å handle i egeninteresse. Vi ser at både holisme og økosentrisme utgjør et fundamentalt brudd med vestlig tankegang, og begge begrepene må i essens betraktes som to forskjellige ord for en og samme uting.

Menneskenes rolle overfor naturen er ifølge mange økologiske tenkere å opptre som hyrde. Vi er liksom naturens voktere (ikke å vokte den i egeninteresse altså). Mange økosentrikere hevder imidlertid at også det er galt. Vi må i det hele tatt ikke blande oss bort i naturen, men skal bare holde oss unna. økosentriske, med andre ord anti-antroposentriske er de! Det absurde i synspunktet blir tydelig når man minner om at dette er en meget antroposentrisk tanke, for et vesenstrekk ved antroposentrisme innebærer å skille mellom mennesket og naturen, og mange radikale miljøvernere gjør jo nettopp det inntil det ekstreme.

Jeg har nevnt at ekte økosentrikere ikke liker at man går inn for naturvern fordi vi er avhengige av en sunn økologi. De liker ikke begrunnelser som i siste instans kan tolkes antroposentrisk. Slike forklaringer anses som ”overflatiske”. Økosentriske miljøfilosofer (ganske visst sammen med andre) forsøker derfor å gi sin lære en dypere forankring ved å påstå at deres etikk hviler på et objektivt fundament om at naturen har objektiv egenverdi.

Har naturen og objekter i naturen verdi i seg selv?

I sine forsøk på å utarbeide en etikk som skal sikre naturen en fremtid hvor den essensielt er uberørt av mennesker har mange miljøfilosofer grepet til påstanden om at naturen og objekter i naturen har objektiv verdi. Med objektiv verdi menes her at verdien er uavhengig av et vurderende (opplevende) subjekt. Holmes Rolston III er en av de som påstår at objekter i naturen har slik objektiv iboende (intrinsikal) verdi. Kort sagt: Selv om mennesker ikke skulle eksistere har en fisk eller et tre likevel verdi, ja samme verdi, nemlig sin objektive iboende verdi (eller egenverdi). Rolston klager: ”De [mange filosofer] kan ikke skille naturen fra mennesket slik at noe annet i naturen kan ha sin egen intrinsikale verdi” og han kaller dette ”foruroligende”.13 Rolston (som mange andre miljøfilosofer) påstår altså at det essensielle ved verdi som fenomen ikke er knyttet til en bevissthet som opplever at noe har verdi, som når du og jeg opplever at vi selv har verdi, eller synes at en opera eller en pils på byen har verdi. Eller skulle jeg kanskje heller si en panda? En panda har sikkert verdi for mange fordi de synes den er veldig søt (for mange naturvernere fordi den er sjelden), men en god del miljøfilosofer påstår altså at den innehar objektiv verdi. Selvfølgelig kan det tenkes at pandaen på ett ubevisst plan opplever at den har verdi, men det er ikke det som menes her. For Rolston påstår at også et tre har en slik objektiv verdi,14 men en slik påstand må anses som helt urimelig.

Rolstons forsøk på å begrunne dette er som flere filosofer har påpekt helt uholdbar. Han hevder at ”menneskeuavhengig naturlig verdi”, som han uttrykker seg, finnes i arter og i økosystemer på den måten at det har instrumental verdi for noen eller noe. Muligvis kan vi operere med slik instrumental verdi, men Rolston gjør den grove tabben å påstå at dette entydig viser eksistensen av objektiv verdi, fordi det jo må ha instrumental verdi for noe. Dette noe skal dermed ha objektiv intrinsikal verdi. For eksempel, siden vann og næringsstoffer har instrumental verdi for trær (hvis vi er litt rause), så må trær ha sin egen objektive verdi. Argumentet er selvsagt helt absurd. Det ville for eksempel bety at elementærpartikler skulle ha egenverdi fordi deres eksistens er avhengig av det tredimensjonale rom. Vi er vel umoralske da, hvis vi ”tukler” med elementærpartiklene? Det samme argumentet kunne brukes om et byråkrati; altså at det har objektiv verdi fordi det er avhengig av et budsjett for å overleve.15

Rolston er som nevnt bare en av en god del miljøfilosofer som påstår at objekter i naturen besitter objektiv verdi. Arne Næss er en annen.16 Tendensen går mot at man raust tildeler flere og flere objekter i naturen egenverdi. Busker (enten de brenner eller ikke), elver, ja selv geologiske formasjoner. Slik kan en doktorand på universitetet hvor jeg studerer, i sin avhandling Terraforming Mars,17 (merknad: dette er noen år siden nå), hevde at vi må holde oss unna planeten Mars. Det ville være umoralsk, påstår han, å terraforme Mars. Han føler dette intuitivt, påstår han. Slikt tøv er altså dessverre gangbart på universiteter i dag.

Objekter i naturen som dyr med og uten bevissthet, trær, økosystemer og geologiske formasjoner har selvfølgelig ingen objektiv verdi. Verdi er noe subjektivt fordi det som fenomen er noe som oppleves av et subjekt med bevissthet, og opplevelsen av verdi vil variere fra individ til individ. At det nødvendigvis må forholde seg slik kan enkelt demonstreres ved å påpeke at vi opererer med ”objekter” uten fysisk eksistens som vi likefullt tillegger verdi. For eksempel kan matematiske systemer ha høy verdi for matematikere (utover sin ”nytteverdi”), filosofiske systemer for filosofer, symfonier for musikkinteresserte, osv. Opp gjennom historien har mennesker også tillagt oppdiktede objekter som Gud stor verdi. Dette burde vise at verdi ikke er noe som eksisterer objektivt i naturen, som det så påligger mennesket å oppdage. Verdi er uløselig knyttet til et opplevende subjekt. Det er også verdt å minne om at ”iboende objektiv verdi” er en tankekonstruksjon skapt av mennesker.

Miljøverngalskap

Den nye filosofiske miljøetikken med økosentrisme i spissen har påvirket mange miljøvernere og økologer. Som regel har den har i utvannet, men mer militant form trengt seg inn i de fleste miljøvernorganisasjoner og grønne ungdomsbevegelser, og dominerer i dag mange av dem. Den har gitt falsk legitimitet til horrible meninger, til de aksjonsformer som er tatt i bruk, ofte voldelige, og gjort at miljøfanatikere bak sine urimelige krav kan gi begrunnelser som på overflaten tilsynelatende virker gode. Resultatet er at rabiate miljøorganisasjoner, universitetsakademikere og til og med forskningsorganer de to-tre siste tiårene har presset igjennom menneskefiendtlige beslutninger med enorme skadevirkninger rundt om i verden. Særlig i u-landene der den har ført til at sult, sykdomsepidemier og massedød fortsetter sin ubønnhørlige gang.

Den ”utvidede” etikken, som anti-antroposentriske tenkere kaller den, krever at dyr og endog planter skal gis samme etiske rettsfundament som mennesket. ”Retten til likeverdig omtanke (eller hensyn)” har de valgt å kalle det.18 Dette er galskap! Uansett lar den seg ikke gjennomføre i praksis. Mennesket har bygget sivilisasjon og har selv skapt en rettstenking for sin egen art gjennom lovverk, praktisert og beskyttet gjennom utøvende og dømmende maktinstanser. I tillegg understøttes mennesket av en teknologi det selv har utviklet. Ingen dyreart har gjort noe tilsvarende. Blir vi sittende fast i fjellet med brukket ben blir vi hentet med helikopter og fraktet på sykehus. Skulle vi gi skadede dyr tilsvarende ”likeverdige hensyn” eller ”omtanke” burde det tilsi at de fikk samme behandling og service, en tanke selv de mest fanatiske økosentrikere vil avfeie som tåpelig. Lar vi de ligge i skogen gir vi de pr. definisjon ikke samme omtanke. Vi ser altså disse menneskene i realiteten bare farer med tomt prat. Det er en selvfølge at vi skiller mellom oss selv og andre dyrearter, ikke bare fordi vi er vår egen art, men også fordi vi i motsetning til dyreartene kan tenke og handle moralsk.19 Det er både helt naturlig og helt nødvendig for oss mennesker å være antroposentriske. Mentalt sett er ikke noe annet mulig heller.

Et selvmotsigende trekk ved økosentrisk tenkning er at menneskene i den utviklede verden ikke lenger anses for å være en del av naturen. Vi har derfor nærmest mistet vår rett til å være her. “Naturfolk“ er derimot en del av naturen, fordi de som floskelen uttrykker det, lever i ett med naturen og har følgelig all rett til å være her så mye de vil. Det burde være selvinnlysende at dette er ulogisk tenkning. Hele Jorden er av naturen (ja hele universet), byer og kulturlandskap også. Vi mennesker er og vil forbli en del av naturen uavhengig av hvor mye vi utvikler oss. Byer og sivilisasjon er skapt av et vesen som er skapt av naturen og er følgelig like mye en del av naturen som en tropisk regnskog. Men ifølge miljøbevegelsene må vi ”vende tilbake til naturen” for å ha rett til å være her.

Skadevirkninger for menneskeheten

Miljøvernorganisasjoner som Friends of the Earth og Earth First påstår ikke uventet at ideen om økonomisk og industriell vekst er gammeldags og utgått for dato. Det vikarierende argumentet (vi har jo sett at motivet ikke er antroposentrisk) er at hvis vi skal unngå økologisk katastrofe må vi snu hele det utviklede industrielle samfunn ryggen og vende tilbake til enkle levekår som er ”i pakt med naturen”. Vi må lære av den 3. verdens før-industrielle stammesamfunn (kalt tradisjonelle samfunn). Som Edward Goldsmith, redaktør av The Ecologist uttrykker seg: ”Tradisjonelle samfunn fungerer (eller virker), moderne gjør det ikke.” Han påstår altså at Vesten ikke virker, men at fattige u-land gjør det! Han fortsetter med å si at han ikke tror på fremskritt, ja, han benekter hele konseptet.20 Han og de nevnte miljøvernorganisasjoner motsetter seg industriell utvikling av u-landene, og bruker enhver anledning de kan til å sabotere prosjekter som den utviklede verden er med på å finansiere og/eller planlegge.

Et eksempel: Et av de største og best planlagte damprosjekter i hele den 3. verden, Narmada prosjektet i India, ble for (nå) over ti år siden stanset utelukkende på grunn av den lobbyvirksomhet miljøorganisasjoner bedrev i Washington DC og overfor Verdensbanken. Et hydroelektrisk kraftverk skulle gi strøm og rent drikkevann til ca. 30 millioner stort sett fattige indere, mot at 70 000 som levde ytterst primitivt skulle flyttes ut av det arealet som ville bli oversvømt. Planen var at disse skulle flyttes til bedre og mindre sykdomsbefengte områder og selv ta del i godene fra prosjektet. Det store flertallet ønsket dette selv. Da prosjektet ble kjent begynte miljøorganisasjonene øyeblikkelig med sin ”taktiske” propaganda og kom med de villeste påstander om hva prosjektet ville medføre. Et eksempel er Lisa Jordan, “direktør” i noe som kaller seg The Bank Information Centre. Hun tillot seg å påstå: ”Dette er folkemord på stammebefolkningen i området”. Videre påsto hun at viltbestanden i området ville bli påført enorm skade. ”Tigere og elefanter vil drukne”21 (NB: vannet vil sakte stige når demningen tettes). I virkeligheten viste det seg at den eneste truede dyreart var en sjelden art snegler. Kampanjen besto med andre ord stort sett bare av oppdiktet løgn.

Resultat: Minst 30 millioner indere har fått sine muligheter til økt levestandard drastisk redusert pga. manglende muligheter for industriell utvikling, noe dammen skulle avhjelpe. I tillegg må de fortsette å leve uten rent drikkevann. Tall fra WHO viser (på gjeldende tidspunkt) at rundt 250 millioner mennesker i den 3. verden hvert år rammes av sykdommer som skyldes smitte gjennom urent drikkevann, svært mange av dem i India. Når man i tillegg fikk høre at den gang døde 10 millioner av disse hvert år (WHO),22 kan man ikke bli annet enn sint på den umenneskelighet slike miljøorganisasjoner står for .23 Mennesker som Lisa Jordan er mer opptatt av å bevare stammekulturen i India, enda disse menneskene selv ønsker utvikling fordi de lider under sykdom og underernæring. Hvilken rett har miljøorganisasjoner i den rike verden til å avgjøre hvordan mennesker i India og andre u-land skal leve? Hvem er det som begår folkemord?

Dessverre har miljøbevegelsen hatt stor suksess med sitt ugagn. Det er beregnet at miljøorganisasjoner (pr. 1997) har klart å blokkere rundt 300 damprosjekter i den 3. verden. De innrømmer selv at de har hatt suksess med dette og skryter hemningsløst av det. Vi får her demonstrert resultatene av den dypt umoralske økosentriske miljøetikken. Den har resultert i en ny form for fjernundertrykkelse i regi av ressurssterke grupper i den rike del av verden. Fortsatt sult, sykdom, elendighet og massedød er dens konsekvens. Det er ikke merkelig at u-landene selv opplever dette som en ny form for imperialisme.24

(Dette er et noe omskrevet (2013) essay som opprinnelig ble trykket i tidsskriftet Liberal i Vol. 2, nr. 3 i 2004)

Noter

[1] Dessuten har det alltid vært stor usikkerhet rundt ozon målingene fordi mengden er stadig skiftende av hva man mener er naturlige årsaker. Kilde: Dixy Lee Ray and Louis Guzzo: “The Greenhouse Effect: Hype and Hysteria”. Gjengitt i Environmental Ethics, s. 444 (antologi), redaktør: Louis P. Pojman. Wadsworth, 2001.

[2] Unntak er i områder med krig/borgerkrig. Her brukes sult ofte som våpen mot utvalgte befolkningsgrupper.

[3] Environmental Ethics. Ibid., S. vii i forordet. De kanskje to mest kjente eldre bøker er: A Sand County Almanac av Aldo Leopold (1947) og Silent Spring av Rachel Carson (1962).

[4] Feministene har selvsagt også her skapt sin egen retning, økofeminisme. Det finnes jo ikke den ting de ikke kan bruke i sin "kvinnesak".

[5] Aldo Leopold: “The Land Ethic”. Environmental Ethics, s. 125. Redaktør: Louis P. Pojman, Wadsworth 2001.

[6] J. Baird Callicott: “The Conceptual Foundations of the Land Ethic” (1987). Ibid., s. 127.

[7] J. Baird Callicott: “Animal Liberation: A Triangular Affair” (1980). Ibid. Innen etikken ble menneskenes behandling av dyr et tema før vårt forhold til økologien ble det. Callicott koblet de to ting sammen med vekt på Leopolds tenkning, og hans essay ble epokegjørende i den nye økosentriske tenkningen.

[8] Bryan G. Norton: “Why I am not a Nonanthropocentrist”, s. 348. Tidsskriftet Environmental Ethics. Vol. 17/1995.

[9] Callicott bruker dette argumentet i ”Animal Liberation” (se note 5), men sannsynligvis av taktiske grunner. Han er tross alt en av økosentrismens grunnleggere.

[10] Arne Næss: “The Shallow and the Deep, Long-Range Ecological Movement” (1972). Ibid., s. 147. Den dyktige Næss er for øvrig filosofen som fant det riktig å vie Mao størst plass i sitt verk Filosofiens historie (6. utg. 1980)

[11] Arne Næss: “Ecosophy T: Deep Versus Shallow Ecology” (1985). Ibid., s. 151.

[12] Arne Næss: “The Shallow and the Deep... , s. 148 (se note 9).

[13] Holmes Rolston III: “Naturalizing Values: Organisms and Species” (1998). Ibid., s. 77.

[14] Fromt spør mange miljøfilosofer: ”Do trees have moral standing?” og svarer utrolig nok ja på spørsmålet.

[15] Ned Hettinger: ”Comments on Holmes Rolston’s ”Naturalizing Values”” (1998). Ibid., s. 88.

[16] Hvilken forklaring Næss har vet jeg ikke. Det virker som han bare tar det for gitt.

[17] Terraforme: Et prosjekt som omformer landskap og atmosfære slik at den får en biosfære tilpasset jordisk liv.

[18] Oversatt fra det engelske uttrykket “The right to equal consideration.”

[19] Noen mener at høytstående primater i noen grad har evne til moralsk tenkning, men jeg lar dette ligge fordi det ikke berører det sentrale temaet her.

[20] Fra “Against Nature”, TV program produsert av Channel 4, 1997. Resten essayet er hentet herfra. Serien på 3 programmer anbefales på det varmeste. Se også: http://www.ourcivilisation.com/aginatur/aginatur.htm

[21] Ibid.

[22] Ibid.

[23] Ifølge mer ferske tall fra WHO dør fortsatt flere millioner mennesker hvert år på grunn av urent drikkevann. Se http://www.who.int/water_sanitation_health/diseases/diseasefact/en/.

[24] Ibid.