Chiron  -   a place of freedom

Et websted for frihet og individualisme

A web site for freedom and individualism








oppdatert 15.07.2014



Skatt er ikke et reelt bytteforhold

Sett forbrukerne i høysetet

Det er svært viktig at folk forstår den grunnleggende forskjell det er mellom det "kjøp" av en vare eller tjeneste som finner sted når staten trekker inn penger ved skatter og avgifter og som man blir lovet å få igjen i form av "offentlige goder", og det ekte kjøp av en vare eller tjeneste forbrukeren foretar etter egen beslutning på det frie marked. I det første tilfellet har forbrukerne ingen konkret viten om eller oversikt over hva deres innbetalte kronestykker går til, og hvor mye de for igjen for disse. På det frie marked derimot opplever den enkelte forbruker et reelt bytteforhold som forbrukeren selv kan kontrollere og ha oversikt over.

Forestill deg at du drar på handletur til byen. Du drar til byen i den hensikt å kjøpe deg varer du føler du har et visst behov for og en viss nytte av. Du ønsker deg de og de varene og du har i forkant en formening om hvor mye du er villig til å betale for disse. Ingen tvinger deg til dette. Det er ditt eget frie valg.

La oss anta at du har behov for en koffert. Du oppsøker en forhandler av lærvarer og ber en selger vise deg et utvalg av forskjellige kofferter. Her får du anledning til å undersøke størrelse, kvalitet, design og farge på koffertene. Du kan forvisse deg om at varen ikke har noen åpenbare feil og at den tilfredsstiller dine krav. Er du fornøyd med pris og kvalitet og kofferten dekker ditt behov, kjøper du den. Hvis ikke fortsetter du til konkurrerende forretninger.

La oss si at du fant kofferten tilfredsstillende og kjøpte den. Hva har da skjedd? Jo, det er inngått en frivillig handel mellom to parter, en handel begge parter har fordel av - et gjensidig bytte. Du anser varen for å være av større verdi for deg enn det du betalte for den, ellers ville du ikke ha inngått handelen, og innehaveren (gjennom sin selger) anser den pengesum du betaler for å være av større verdi enn varen du får i bytte, ellers ville ikke innehaveren ha inngått handelen. Det har altså funnet sted et varebytte som både er ekte og frivillig, Du har opptrådt som aktør på det frie marked.

En slik handel på det frie marked har blant annet følgende egenskaper:

1. Reelt bytteforhold.
2. Frivillighet.
3. Som forbruker har du kontrollen og styrer selv handlingen ("trekker i dine egne tråder").
4. Som forbruker er det dine personlige preferanser som råder.
5. Som forbruker vet du hva får fordi du ser varen i forkant, i stedet for å måtte kjøpe "katta i sekken".
6. Som forbruker får du alltid de varer og tjenester du synes er verdifulle.

Hva vi ser er at et økonomisk system basert på markedsøkonomi er utpreget forbrukervennlig. Systemet med fritt marked og fri konkurranse fungerer slik at det er forbrukeren som automatisk settes i høysetet. Ganske visst må du betale langt mer for kofferten i Norge enn i et land med lavere skatter og et mer fritt marked, men selve varekjøpet har du helt og holdent styrt selv. Det medvirker til at du kan føle at du har kontroll over ditt eget liv i økonomisk forstand.

De "kjøp" forbrukeren "foretar" via det offentlige (som selvsagt ikke er kjøp i ordets rette forstand) inneholder ingen av disse eller tilsvarende verdifulle menneskevennlige egenskapene. Her er du som forbruker – altså enkeltindividet – fullstendig prisgitt offentlige beslutninger som ikke gjøres av deg, men av politikere og byråkrater.

Ingen frivillighet

Fordi det ikke er et konkret varebytte mellom to frie, jevnbyrdige aktører der begge har oversikt, som finner sted i "skatt - få igjen goder" situasjonen, kan du, den enkelte forbruker, heller ikke få noen følelse av hva det egentlig er du får igjen for pengene dine. Som forbruker gis du ingen mulighet til å vurdere ditt kjøp, men befinner deg i en temmelig hjelpeløs situasjon som på forhånd er bestemt av andre enn deg selv. Du er fortsatt forbruker: du kjører på veier du vet du som skattebetaler har vært med å betale. Du vet du har vært med å betale for broer, sykehus, skoler, opera, moderne kunstmuseer og mye mer, men bytteforholdet er for den enkelte helt uoversiktlig. Du har kun politikernes ord på at du har "fått" det du har betalt for. At pengene er brukt på riktig måte og i riktig mengde. Siden din situasjon som forbruker her er fullstendig uoversiktlig, og siden du nok synes at mange av de varer og tjenester "det offentlige" har skaffet til veie er av liten verdi for deg, har det nødvendigvis ikke funnet sted et reelt bytteforhold mellom deg og "staten". Resultatet gitt denne situasjonen har da heller ikke uteblitt. Manglende reelt bytteforhold og manglende individuell forbrukerstyring og kontroll har gjort at politikerne har kunnet skyve deg som forbruker nesten fullstendig til side. Politikere gjør i stor grad som de selv vil, kun begrenset av den realitet at de må stille til nyvalg om noen år. Noe byråkrater ikke trenger å tenke på når de bruker og misbruker andres penger.

Frivillighet råder heller ikke. Tvert imot befinner forbrukerne seg i en tvangssituasjon. Skattepengene tas fra oss med makt og brukes slik andre enn oss selv (politikerne og byråkratene) har bestemt, og hvis vi "kompenserer" ved å snyte på skatten ender det med store bøter og i verste fall fengselsstraff. Vi bestemmer ikke selv hvilke "goder" vi skal få igjen for pengene våre. Vi kan være enig med mye av det politikerne gjør, og like mange av de godene vi får igjen, men det er like fullt politikerne som bestemmer hvilke varer og tjenester vi skal få, og ikke minst hvordan de skal se ut. Situasjonen har visse sider av det Milton Friedman kaller kommandoøkonomi. For det er hele tiden andre enn deg selv tar beslutningen på hva du skal motta! Dessuten – og det er et svært viktig punkt – du (som alle andre "forbrukere") har overhodet ingen garanti for at du vil oppleve offentlige varer og tjenester som goder. I realiteten vil det ofte hende at du, som svært mange andre forbrukere, vil oppleve offentlig betalte varer og tjenester som direkte onder. Som når du synes en nybygget opera til milliarder av kroner som aldeles heslig, eller finner innholdet av et moderne kunstmuseum som fullstendig meningsløst og følgelig verdiløst. Ditt slitt ligger bak slike bygninger, men du ingen beslutningsmakt på området.

Denne tvangssituasjonen - manglende reelt bytteforhold og manglende frivillighet - gjør at vi mister kontrollen over vår egen situasjon som forbrukere. Vi "trekker ikke lenger i våre egne tråder". Det er det tvert imot politikere og byråkrater som gjør, dvs. andre mennesker vi ikke kjenner. Vi er nå egentlig klienter og ikke lenger forbrukere. For oss er dette naturligvis en usikker og ubehagelig situasjon. Ikke minst når vi blir syke og trenger behandling. Da kan vi ikke kjøpe – det vil si bestemme selv – den behandling vi mener er best. Vi har da ingen "makt som ligger i lommeboken", men er prisgitt en behandling andre har bestemt. Ja, ofte får vi i realiteten ingen behandling. Tenk på sykehuskøene! Dessuten blir det vanskelig for oss å vinne frem med klager (reklamasjon). Det er kanskje ikke helt umulig, men som regel må vi gå til store anstrengelser. Kanskje må vi til og med organisere en regulær folkeaksjon. Hvem orker det? Hvem har tid til det? Og i valgsammenheng (Stortingsvalg) står du som forbruker like hjelpeløs. Her er det deg mot fire millioner andre stemmeberettigede. På det frie marked derimot bestemmer vi hver enkelt av oss selv hva vi vil kjøpe av varer og tjenester, uten at det reelt sett berører andre. Er vi "annerledes" enn folk flest, kan vi likevel være rimelig sikre på at nok andre også er "andreledes", slik at det er et nisjemarked kan dekke våre behov.

Ingen varepreferanse

Heller ikke forbrukernes varepreferanser råder på "det politiske marked". Dette ligger implisitt i de to manglene nevnt ovenfor. På det frie marked er det forbrukeren selv som foretar prioriteringer: Først vil du kanskje anskaffe deg vare A, etterpå vare B (osv.), mens du ikke ønsker deg vare C. Over det offentlige budsjettet vil resultatet som regel bli ganske annerledes, og du ender kanskje opp med vare C som du ikke ønsket deg, mens du ikke får vare A som du hadde som førsteprioritet. Forbrukeren kan mene at prisen på vare M er for høy sett i forhold til nytteverdien og vil derfor foretrekke vare N. Men politikerne vil kanskje velge det motsatte (etter en hestehandel?), og forbrukerens eneste mulighet til å endre denne situasjonen er å vente til neste valg hvor han/hun må konkurrere med fire millioner andre stemmeberettigede. Her er sannsynligheten størst for at du blir i mindretall, og temmelig sikkert vil det uansett være helt andre faktorer som avgjør valgresultatet.

Enda en konsekvens av ordningen hvor det er politikerne som avgjør hvilke "fellesgoder" forbrukerne skal ha, er at man må "kjøpe" "katta i sekken". Vi må betale for varene før vi har sett dem, ja, ofte betale mange år i forveien! Ikke bare blir vi altså tvunget til å betale, og det for varer vi ikke selv har bestemt oss for, men vi får ikke engang vite hvilke varer det er politikerne har bestemt vi i fremtiden skal ha. Fundamentalt sett er altså situasjonen den diametralt motsatte av hva vi som forbrukere opplever på det frie marked. Som individer har i overhodet ingen kontroll. Ikke nok med det. Du kan til og med bli lovet noe i forkant som du betaler inn skatt til i flere tiår som du så ikke mottar når tiden kommer. Et eksempel her er offentlig pensjon. Dette har i flere tiår blitt hyllet som en av velferdsstatens virkelig store saker, og enhver motforestilling mot denne "helligheten" har i tiår blitt stemplet som "umenneskelig og fascistisk". Nå har de som har våget det, fått sin skepsis bekreftet. Som pensjonister vil vi ikke lenger få det vi dyrt og hellig er blitt lovet. Vi vil i fremtiden bli sittende igjen med kun en liten del av hva vi gjennom et langt liv er blitt tvunget til å betale skatt for.

Levestandard

Siste punkt har med opplevelse av levestandard å gjøre. Dette inkluderer hva vi kaller livskvalitet. Preferanse og følelse av nytte og verdi er en subjektiv størrelse. Fordi vi som forbrukerne har forskjellige behov og preferanser, vil forskjellige varer og tjenester nødvendigvis ha forskjellig verdi for hver enkelt av oss. Alle sammen ønsker vi selvfølgelig å kjøpe akkurat de varer og tjenester som har størst verdi for oss. Men vi har jo har sett at det er andre enn oss selv – andre enn forbrukeren – (politikere og uvalgte byråkrater) som avgjør hvilke "fellesgoder" vi skal ha. Følgelig vil vi som forbrukerne nødvendigvis oppleve at vi får langt mindre igjen for hver skattekrone vi betaler, enn for hver krone vi frivillig betaler på det frie marked. På det frie marked utøves jo våre personlige preferanser i og med vår valgfrihet, mens mange "offentlige goder" for oss vil ha liten nytte og følgelig ha lav verdi i forhold til kostnaden (i form av innbetalt skatt). Dette betyr nødvendigvis at desto større andel av verdiskapningen (av BNP) som overføres til det offentlige, desto lavere vil den reelle gjennomsnittlige levestandarden – og ikke minst opplevd livskvalitet – oppleves å være, og følgelig også faktisk være. For levestandard og livskvalitet er selvsagt ikke en objektiv størrelse viss "sannhet" kan måles i antall kroner. I tillegg kommer to andre velkjente forhold inn i bildet som trekker levestandarden ytterligere ned. Nemlig administrasjonskostnadene ved en stor offentlig sektor og blandingsøkonomiens iboende ineffektivitet i forhold til den frie markedskonkurransen. Det er et viktig poeng her at man ikke kan bruke "de fattige" som argument for å forsvare en blandingsøkonomi med høye skatter og stor offentlig sektor. Det er riktig at en mindre del av befolkningen vil oppleve høyere personlig levestandard, og livskvalitet ved "utjevning" over skatteseddelen. Imidlertid vil også det i økonomisk forstand "nedre sjikt" av befolkningen i realiteten oppleve en lavere levestandard under vår norske blandingsøkonomiske modell, enn de ville ha opplevd i en fri markedsstyrt økonomi, under forutsetning av at man innfører en "stykkpris-modell" for diverse tjenester som garanterer en anstendig livskvalitet for denne delen av befolkningen.

De seks nevnte punktene viser den store kontrasten vi som forbrukere opplever i Norge i dag, der statens konfiskerer og bruker omtrent halvparten av BNP. I forhold til hvordan vi ville ha hatt det med fri konkurranse, fri markedsøkonomi, og offentlig økonomisk styring og kontroll begrenset til et nødvendig og naturlig minimum. Når penger og beslutningsmakt overføres til politikerne og ikke-folkevalgte byråkrater, mister forbrukerne og produsentene – altså folket – tilsvarende makt og kontroll. Foruten å utgjøre enorme verdier, gir en overføring på rundt 50 prosent av BNP til det offentlige, staten overveldende stor makt på den alminnelige manns bekostning. Desto større staten er, desto mindre er individet. Så stor er statens makt over innbyggerne, så stor er dens innflytelse over oss, så man bør spørre seg selv om vi virkelig har frihet i Norge i dag i ordets reelle betydning. Frihet er mer enn bare ytrings- og protestfrihet i pressen for de av oss som er skrivedyktige nok til at våre innlegg inn i avisene. Et ekte folkestyre er et system hvor folket selv har kontroll; det vil si et system hvor hver enkelt av oss i så stor grad som mulig kontroller vårt eget liv. På et omfattende og en viktig del av livet oppnår vi nettopp det ved å la den enkelte forbruker få beholde og kontrollere sine penger selv. Ved å trenge statens makt kraftig tilbake og innføre full markeds og konkurranse frihet. En betingelse for et ekte demokrati innebærer etter min mening et markedsdemokrati.

For å sitere Ludwig von Mises: "Markedet er et folkestyre hvor hver krone man har betyr en stemme avgitt i et valg. Det er riktig at muligheten for å avgi sin stemme er ulik fra individ til individ. Et velstående menneske avlegger flere stemmer enn et med mindre penger. Men det å være rik og å få høyere lønn er - i en markedsøkonomi - utfallet av allerede avgitte stemmer ved tidligere valg."

∼◊∼◊∼◊∼◊∼◊∼◊∼◊∼◊∼◊∼◊∼

(Dette er en gammel artikkel som ble trykket i Siste Skanse i 1984, som jeg har skrevet en del om)