Chiron  -   a place of freedom

Et websted for frihet og individualisme

A web site for freedom and individualism








opprettet) 27.10.2017



Liberalismens historie

Fremveksten av den klassiske liberalismen

Dagens teknologi-baserte samfunn med høy levestandard og stor grad av frihet i forhold til tidligere tider, hadde ikke kunnet utvikle seg uten liberalistiske idéer som maktfordelingsprinsippet, rettsstaten, fritt marked, likhet for loven, og grunnlaget for selve demokratiet - den alminnelige stemmeretten. Dette essayet forsøker å gi en oversikt over de mest sentrale tenkere som bygget grunnlaget for og utviklet liberalismen fram til rundt år 1800.

Gloriuos Revolution pluss første tegn for frihet
En statue reist til ære for 'The Glorious Revolution' nær landsbyen Kendal i South Lakeland.



Innledning

Liberalismen omhandler frihets-idéer og retts-idéer som har utviklet seg gjennom flere hundre år. Det er vanskelig å tidfeste når slike tanker begynte å gjøre seg gjeldende, men tanker og idéer om frihet kan spores helt tilbake til antikken.

Det var først etter middelalderen at frihetsbevegelser for alvor begynte å vokse frem. Selve ordet liberalisme er ganske nytt, og ble først brukt i Spania tidlig på 1800-tallet 1, omtrent samtidig med at liberalismen som ideologisk og politisk bevegelse fikk sitt store gjennombrudd.

Liberalismens storhetsperiode var det nittende århundre, og kom i kjølvannet av den store suksess frihetstanker oppnådde med revolusjonen i Amerika i 1776 og Frankrike i 1789. Men allerede med the glorious revolution i England i 1688, vant sentrale frihetsidèer frem. Det viktigste navn for denne epoken er John Locke, og mange idehistorikere mener at liberalismen starter med Locke.

I tiden etter John Stuart Mill (1806-73) sank liberalismen som politisk bevegelse av forskjellige årsaker langsomt hen. Men dette innebar så langt i fra at det sentrale liberalistiske tankegodset ble forkastet. Dagens moderne demokratier hadde ikke kunnet utvikle seg uten liberalistiske idéer som maktfordelingsprinsippet, rettsstaten, et fritt marked, likhet for loven, og grunnlaget for selve demokratiet - den alminnelige stemmeretten. De fleste andre politiske ideologier tok etter hvert opp i seg disse idéene, og i dag er det svært liten uenighet om dem. Uenigheten finner vi som kjent på andre områder (særlig om skattenivå, offentlig styring og i hvilken staten skal regulere markedet om i det hele tatt).

Dette essayet forsøker å gi en oversikt over de mest sentrale tidlige tenkere som la grunnen for og utviklet liberalismen fram til rundt år 1800 (dermed er John Stuart Mill utelatt), altså tenkere som ledet frem til det som senere er blitt kalt for klassisk liberalisme (som også inkluderer Mill).

Den klassiske liberalismen var en fredelig kampideologi som reiste seg mot statlig tyranni og utplyndring. Den ville bekjempe privilegerte gruppers (adelsstandens og embetsveldets) bruk av tvang og vilkårlige overgrep mot mennesker, og i stedet innføre frihet og likhet under loven for alle. Den reiste seg mot maktkonsentrasjoner, og ville i stedet spre makten mest mulig. Den kjempet for likeverd og lik rett for alle, for tale- og trykkefrihet, og for bevegelsesfrihet og næringsfrihet. Den stod for de mest radikale idéer i nesten tre hundre år. 2

Det tok lang tid før det ble mulig å tenke slike radikale og annerledes tanker. Først måtte man kvitte seg med middelalderkirkens innskrenkende dogmatikk og kontroll over menneskesinnet. En langsom svekkelse av føydalherrenes og kirkens makt, reformasjonen og oppveksten av selvstendige universiteter utenfor kirkens kontroll var elementer som etter hvert gjorde dette mulig. Renessansen utgjorde et brudd med middelalderen, og gav åndseliten rom til en mer selvstendig tenkning.

Doktrinen om naturloven (natural law) er avgjørende viktig i denne sammenheng. Til langt inn i renessansen utledet man av naturloven hovedsakelig menneskets plikter (i middelalderen over for Gud), i motsetning til deres retter. Etter at motstanden mot religiøs undertrykkelse og politisk-økonomisk trelldom hadde gitt resultater i form av mer frihet og likhet, ble det mulig å få til et skifte i synet på naturloven. Endringen førte til at man fokuserte mer på naturretten (natural rights) enn på naturloven, og i det lå fremveksten av en doktrine som hevdet at enkeltindividet innehar visse evigvarende og naturgitte retter som ingen - hverken føydalherre, stat eller kirke - har lov til å bryte. 3

Den tenkeren som klarte å løsrive naturlovstenkningen helt fra kirkens teologiske autoritet og dogmatikk, var Grotius.

Hugo Grotius (1583-1645)

Grotius Den hollandske filosof, jurist og renessansehumanist 4 Hugo Grotius 5 oppnådde raskt internasjonal anerkjennelse med sitt mesterverk De jure belli ac pacis fra 1625 (Om krigens og fredens rett). Verket la grunnlaget for moderne internasjonal lov og for folkeretten, og er et av de første store rettsteoretiske arbeider. Selv i vårt århundre refereres det til dette verket utover kretsen av profesjonelle jurister.

Den viktige plass i rettsvitenskapens historie Grotius fikk med dette verket, ligger ikke i en teori om staten eller om konstitusjonen, men skyldes idéen om at lov skal regulere forholdet mellom selvstendige nasjoner. 6 Grotius så på bevaring av et fredelig samfunn som et gode i seg selv, og for å kunne bevare freden måtte visse grunnleggende forhold ivaretas, deriblant sikring av eiendomsretten. Man måtte ha ordholdenhet, pålitelighet, rettferdighet og det måtte være god omgang mellom mennesker/parter/nasjoner.

Av sentral betydning for ettertiden er at han prøvde å fundamentere disse godene på filosofiske prinsipper, først og fremst på idéen om en grunnleggende lov - naturloven - som han mente måtte legges til grunn for ethvert lands sivile lov. Han mente at visse brede rettferdighetsprinsipper er naturlige, det vil si universelle og uforanderlige, og på disse prinsippene kan det reises forskjellige “lokale” rettssystemer, som alle avhenger av “ukrenkelige pakter”. Dette gjelder også for internasjonal lov, som avhenger av ukrenkelige pakter mellom statsledere.

Grotius gav følgende definisjon på naturloven:

“The law of nature is a dictate of right reason, which points out that an act, according as it is or is not in conformity with rational nature, has in it a quality of moral baseness or moral necessity; and that, in consequence, such an act is either forbidden or enjoined by the author of nature, God.”

Bruddet med middelalderen ligger i synspunktet om at naturloven ville ha vært slik selv om Gud ikke hadde eksistert:

“Just as even God, then, cannot cause that two times two should not make four, so He cannot cause that that which is intrinsically evil be not evil.”7

Grotius mente at det ikke er noe mer tilfeldig med naturloven enn med matematikken. Den ligger fast og dikterer innholdet av “riktig fornuft”, og er aksiomatisk av karakter. Han uttalte at naturlovens prinsipper “gir seg selv”, og at rasjonell og naturlig oppførsel er identiske. Menneskene er derfor av natur bundet til et rettferdig styresett.

Siden Grotius anså naturloven for å danne grunnlaget for all sosial organisering, nasjonal såvel som internasjonal, utviklet han sin opprinnelige juridiske teori til en mer generell teori som omfattet alle aspekter ved menneskesamfunnet. Teorien ble på denne måten en mer sosiologisk betraktning.

Om krigens og fredens rett inneholder også hans berømte doktrine om “rettferdig krig”. Grotius hevdet at krig kan forsvares som et middel til å oppnå rettferdighet i tilfeller der ingen lov (rettsapparat) eksisterer som kan felle en dom i saken det strides om. De fleste slike saker er internasjonale konflikter. En part kan gripe til våpen for å forsvare sin eiendom eller sin rett, og med makt gripe (ta tilbake) det som tilhører parten, eller straffe kriminelle lovovertredelser. Vi kan merke oss at Grotius mente at naturloven - som er evig og ubrytelig - også gjelder for et lands fiender, og forkynt midt under trettiårskrigen, gjorde dette sterkt inntrykk på mange.

Særlig bør vi merke oss at Grotius mente at et folk har lov til å gjøre opprør mot en undertrykkende statsmakt, og “skille seg av med den”. Folket er suverent.

Et annet viktig arbeid er det korte skriftet Mare Liberum 8 (Fritt hav) utgitt anonymt i 1609. Her imøtegikk han det spansk-portugisiske kongerikets krav på herredømme over de hav som lå opp til land som de hadde oppdaget. Hensikten med dette argumentet var å tilrane seg handelsmonopol, særlig i Øst-India. Noe slikt kunne Holland som en konkurrerende sjømakt vanskelig akseptere. Grotius hevdet i skriftet at alle nasjoner har den samme rett til å seile på verdenshavene. Havet skulle være fritt for alle.

John Locke (1632-1704)

John LockeVi kan ikke kalle Grotius en liberalistisk tenker. Han var heller en liberal humanist som utviklet og syntetiserte tanker som sterkt bidro til å muliggjøre liberalismens fremvekst som idé. Han konstruerte ingen sammenhengende politisk teori (han anså ikke det som sin oppgave), men kom med et vell av tanker som senere politiske tenkere kunne bygge på.

Den tenker som for alvor systematisk fremsatte idéen om at enkeltindividene innehar evige og ukrenkelige retter var John Locke. Også han tok utgangspunkt i naturloven, 9 og her bygget han i stor grad på Grotius. Selv om Locke samlet og brukte mye stoff fra eldre tenkere, fremstod han som en stor og radikal fornyer innen flere felter. Hans betydning for ettertiden er nesten umulig å overdrive innen områder som politisk filosofi, epistemologi og psykologi. 10 Meget viktige er også hans bidrag innen filosofi, pedagogikk, toleranseteori og teologi. Lockes interessebredde var bemerkelsesverdig, han viste også stor interesse for biologi, kjemi og medisin (som han praktiserte). Locke var dessuten godt forankret i, og forsterket den engelske empiriske vitenskapstradisjon.

Den avhandling som frem for noen startet den liberalistiske tenkningen, er Two Treatises of Government (To avhandlinger statsstyret). Verket påvirket den historiske utvikling i en grad kun ytterst få andre verker har gjort, og førte til oppblomstringen og modningen av den engelske liberalismen. Boken påvirket direkte oppveksten av de frihetsbevegelser som resulterte i den amerikanske og den franske revolusjonen, og i lignende ikke alltid like suksessfulle revolusjoner i f.eks. Syd-Amerika, Irland og India. 11 Verket inspirerte sterkt til innholdet i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776, den amerikanske grunnloven (ratifisert 1788) og «The Bill of Rights» (1791), den franske menneskerettighetserklæringen av 1789, og ikke få av Lockes idéer finner vi igjen også i den norske grunnloven av 1814.

Utgitt anonymt i 1690, trodde man lenge at verket ble skrevet rett etter den engelske revolusjon i 1688. I dag vet vi at Two Treatises ble skrevet i tiden 1679-81, altså godt før revolusjonen og før han flyktet til Holland. 12 Dette har ført til at Locke i dag ses på som mer radikal enn tidligere: Han kalte på en revolusjon, og ikke “bare” forsvarte en som allerede var gjennomført. 13

Den første av de to avhandlingene er en tilbakevisning av Sir Robert Filmers forsvar for en konges guddommelige patriarkalske rett til å styre. 14 Det er imidlertid i The second treatise of Government at Locke kommer med sine viktigste bidrag til den politiske tenkning. Han formulerte og utdypet her hva som ble oppfattet som farlige doktriner, hvorav flere allerede var aktuelle i datidens politiske debatt, og som ble bannlyst ved et dekret i 1683.

Vi finner her et systematisk, om enn ikke helt konsistent forsvar for individets retter og for innføring av konstitusjonelle endringer som skulle sikre disse, samt en gjendrivelse av den absolutistiske (enevelde, despoti) teori om regjeringsmakt.

I Second Treatise begynner Locke med å postulere en tenkt naturtilstand regulert av lover avledet av Gud/naturen, en tilstand der menneskene var likeverdige og frie overfor Gud og overfor hverandre. Disse lovene - naturloven - sikret menneskene personlig frihet, uten hvilken det ville ha vært “anarki”, fordi naturloven implisitt er en fornuftslov under hvilken menneskene når frem til enighet om sosiale leveregler. I naturtilstanden tilhørte all utøvelse av makt det enkelte individ, 15 men så, enten plutselig eller gradvis, ble individene enige om å gå sammen og danne et samfunn med et felles sett regler, basert på naturloven. De inngikk en samfunnskontrakt. Frivillig, fordi de fant det lønnsomt ut fra egennytte (den gang en radikal tanke), gav individene på denne måten fra seg sin egen makt til fordel for en felles makt, basert på det enkelte individs stemmerett. Denne felles makt (communal power) er en politisk makt, 16 og denne ville Locke dele i tre: en lovgivende makt lagt til parlamentet, og en utøvende og dømmende makt lagt til monarken.

Den lovgivende forsamling - parlamentet - skulle bestå av valgte representanter, og være den øverste makt. Regjeringsmakten (monarken) måtte ikke være absolutt, men være avhengig - betinget - av folkets støtte. Dette innebærer at individet ikke oppgir sine naturlige retter når det trer inn i borgersamfunnet (civil society), for disse retter er evige og står over alle lover laget av mennesker. Hvis regjeringen misbruker eller vanskjøtter sin makt og sitt embete, har folket rett til å trekke sin støtte tilbake og velte regjeringen, om nødvendig med makt og revolusjon.

Nytt og radikalt hos Locke, og klart liberalistisk, var at Statens oppgave og mål skulle sterkt begrenses til å ivareta og sikre den enkeltes rett til liv, frihet og eiendom. Staten kunne bare regulere samfunnet i den grad det var nødvendig for å sikre disse rettene. En følge av dette var at staten ikke skulle blande seg inn i den enkeltes sosiale og økonomiske velferd. 17 Staten skulle kun gripe inn overfor lovbrytere, altså de som krenket andres eiendom. Denne tankegang var høyst utypisk på Lockes tid, og vi bør merke oss at for Locke var årsaken til at menneskene dannet samfunn (kun) et ønske om å oppnå en effektiv beskyttelse av eiendom. Staten skulle altså stort sett være et lov-apparat.

Statue av John Locke Også nytt og radikalt var at Locke tok utgangspunkt i individet og i det enkelte individs eiendomsrett. Til alle tider hadde kirken ment at eiendom var noe som naturlig tilhørte fellesskapet, og privat eiendom ble sett mer i sammenheng med menneskets syndefall. Slike tanker var fortsatt utbredte på Lockes tid, og selv om endringer var i ferd med å skje, var det John Locke som snudde trenden med helt og holdent å satte individet i sentrum. Vi snakker derfor om en overgang fra naturlov til naturrett.

Å sette individet i sentrum, og på det grunnlag utlede hvilke lover som må gjelde for/i samfunnet er helt grunnleggende for liberalismen. Og her er Locke banebrytende. Locke hevdet at individet har en naturgitt (selvinnlysende) rett til sitt eget liv, som er dets egen eiendom:

“Though the Earth, and all inferior Creatures be common to all Men, yet every Man has Property in his own Person. This no Body has any Right to but himself.” 18

Da ethvert menneske av naturen (av Gud) selv er pålagt ansvaret for å overleve, har individet også en medfødt rett til å bruke sine evner fritt, såfremt det ikke gjøres på en måte som skader eller hindrer andre menneskers tilsvarende rett. Retten til å bruke sine evner fritt - til arbeid - følger altså logisk av retten til liv.

Dette igjen leder til individets rett til eiendom, både til eiendeler (gjenstander) og til jord. For hvis individet ikke fikk beholde fruktene av sitt arbeid var det like langt. Om individets naturlige rett til eiendom sier Locke:

“The Labour of his Body, and the Work of his Hands, we may say, are properly his. Whatsoever then he removes out of the State that Nature hath provided, and left it in, he hath mixed his Labour with, and joined to it something that is his own, and thereby makes it his Property. It being by him removed from the common state Nature placed it in, hath by his labour something annexed to it, that excludes the common right of other Men.” 19

Viktig her er også siste setning, som viser at eiendomsretten ekskluderer alle andre enn eiendomsbesitteren. Retten til eiendom innebærer likevel ikke at den enkelte har adgang til å ta så mye han/hun ønsker.

“But how far has [God] given it us? ... As much as any one can make use of to any advantage of life before it spoils; so much he may by his labour fix a Property in. Whatever is beyond this, is more than his share, and belong to others.” 20

Eiendom kan videre overføres gjennom arv og gjennom lovlig kjøp og salg. På grunn av samfunnets og økonomiens utvikling, hvor penger kommer inn i bildet, og produksjon foregår i stor skala ved hjelp av ansatte, oppstår det muligheter for store ulikheter blant menneskene når det gjelder størrelsen på eiendom. Såfremt alt går rett for seg mener Locke at det er helt i orden. Menneskene har lik rett til eiendom, men de har ikke lik rett til lik eiendom. 21

En annen side ved Locke som også vitner om hans radikale frihetstenkning, ser vi i hans holdning til hva som bør gjelde i familielivet. Han demonstrerte at farens makt over familiens barn (som deles med moren) kun er et formynderskap, et vergemål. Faren er beskytter (guardian-father) og har plikter overfor barnet, særlig gjelder det utdannelse. Når barna når full modenhet og kan tenke rasjonelt og ta vare på seg selv, skal de ikke lenger underkastes foreldrenes vilje eller kommandoer. Slik, selv innen familien, skulle barna ikke utsettes for en “vilkårlig regjering.” 22

Å ta utgangspunkt i en tenkt naturtilstand og i naturloven, å bruke idéen om en samfunnskontrakt, å snakke om politiske rettigheter og diskutere grensene for statens makt, var ikke uvanlig på 1600-tallet. Det som gjorde John Locke svært radikal var, kort oppsummert:

- mennesket handler naturlig i egeninteresse (påvirket av Thomas Hobbes)

- mennesket har grunnleggende naturgitte retter som individer

- statens makt er sterkt begrenset til kun å beskytte menneskenes eiendom.

De færreste på Lockes tid ville sette så klare grenser for statens virke som han, og det var mange som mente at det også var statens oppgave å bidra til menneskenes frelse. Dette gav seg utslag i at herskerne den gang drev harde forfølgelser av religiøse bevegelser, med blodige religionskriger som resultat. Mot dette satte Locke opp som ideal en religiøs toleranse (bl.a. i Essay On Toleration, 1667), og han forsvarte ivrig retten til dissens i religiøse saker. Det var ikke statens oppgave å frelse menneskene til den rette tro, den enkelte måtte være fri til selv å finne veien til frelse. Han skrev bl.a.:

“Since every Man appears orthodox to himself, no one in his right or his wrong mind will accept as just the persecution of himself; furthermore, since in any case persecution cannot touch a man's inmost conviction, regardless of what he may say under stress, there is no practical merit in persecution.” 23

Lockes nye og radikale tanker skulle raskt bre seg både i England og på kontinentet, og de kom til å danne en ny tradisjon i den politiske tenkningen: Et liberalistisk opprør mot vilkårlig stats- og kongemakt. Lockes politisk-filosofiske arbeider øvde stor innflytelse på svært mange tenkere, hvorav flere selv førte liberalismen videre. En av de mest sentrale var Montesquieu.

Baron de Montesquieu 24 (1689-1755)

MontesquieuFå tenkere har klart å bli verdensberømt for et enkelt politisk prinsipp. Den franske adelsmannen, filosofen og rettsstatsteoretikeren Montesquieu oppnådde det med maktfordelingsprinsippet, og det er dette han huskes for blant folk flest. Han kom imidlertid med flere originale bidrag innen sosial og politisk teori, 25 hvorav noen anses for å være meget viktige. Men maktfordelingsprinsippet er nok hans største bidrag, og prinsippet med en tredeling av statsmakten er mer eller mindre blitt en del av de vestlige demokratienes politiske tenkning, og kan betegnes som en hjørnesten i klassisk liberalisme.

I 1748 ble Montesquieus hovedverk L’esprit des lois (Lovenes ånd) utgitt. Dette verket (to bind på til sammen rundt tusen sider), som ble påbegynt allerede tidlig i 1730-årene, er et av historiens store arbeider i politisk teori og rettsteoretisk historie. Boken ble øyeblikkelig en internasjonal suksess, og dens innflytelse for ettertiden har vært varig. En engelsk oversettelse (Spirits of the Laws) kom allerede i 1750.

Lovenes ånd sikret Montesquieu verdensberømmelse, og fikk bl.a. David Hume til å skrive at verket "vil bli beundret til alle tider". Men det betyr ikke at arbeidet ikke var kontroversielt, og det møtte da også sterk motstand i mange kretser. Særlig skjedde det i Italia hvor Lovenes ånd ble svartelistet, tross sterk motstand fra liberale kretser. Montesquieu slo tilbake mot kritikken i et godtonet skrift som regnes som det mest briljante han skrev: Défense de L’esprit des lois (1750).

Den praktiske målsetting med Lovenes ånd var å analysere hvilke konstitusjonelle betingelser friheten er avhengig av, og slik oppdage en metode som kunne føre til at franskmennenes tapte frihet ble gjenopprettet. 26

Metodisk baserte Montesquieu seg hovedsakelig på historiske undersøkelser, og styrket dermed kraftig en nesten ikke-eksisterende fransk empirisme (a priori radikal, nesten dogmatisk rasjonalisme var trenden i Frankrike). Han betraktet forholdene i samfunnet som kjensgjerninger der kan studeres vitenskapelig, og betonte samtidig at samfunnet må betraktes som en helhet. Verket er likevel preget av upresise definisjoner og en mangel på intern konsistens og organisering. 27

Det fornyende i Montesquieus store arbeid er å finne i måten han gjorde sin analyse på, og hans teoretiske utgangspunkt: han stilte opp som premiss at et lands sosiale innretninger avhenger av en rekke forskjelligartede betingelser. Utviklingen av samfunnets lover så han i relasjon til betingelser som regjeringsform, klima, religion, sedvane, skikker og økonomi.

En slik tilnærming representerte et brudd med den eldre forestillingen om at det eksisterer en evig naturlov overordnet den menneskeskapte positive lov. Montesquieu var likevel tydelig preget av idéen om naturretten (naturloven), og han holdt fast ved denne tradisjonen. F.eks. åpner Lovenes ånd med den vage formuleringen at en lov betyr "de nødvendige relasjoner som oppstår fra tingenes natur". 28 Blandingen av "gammel" naturrettstradisjonen og en nyere politisk og sosiologisk "relativisme" viser en inkonsekvens hos Montesquieu, og som peker frem mot en ny tid hvor naturlovstenkningen er på retur. Mer moderne idéer skulle etterhvert overta, og dette ser vi enda sterkere hos Adam Smith. Kravet til vitenskapelighet var økende.

Men også på andre områder brøt Montesquieu med fortiden. Det kan f.eks. nevnes at han i Lettres persanes (en samfunnssatire, utgitt 1721) skrev at menneskene alltid blir født inn i et samfunn, og at det derfor er meningsløst å diskutere samfunnets opprinnelse og kontrakt. 29

Vi tar så for oss noe av det sentrale innholdet i Lovenes ånd.

Først bør nevnes at Montesquieus nye sosiologiske innfallsvinkel førte til at han fant en ny måte å klassifisere forskjellige statsformer på, der brøt klart med forgjengerne. 30 I hans modell har hver styreform en bestemt natur og et tilhørende prinsipp. Med natur mente Montesquieu hvem som innehar den regjerende makt, med prinsipp hvilken pasjon som må bevege de involverte i statsstyret, for at styreformen skal funksjonere best eller sterkest. Når styreformen funksjonerer riktig, hevdet han, vil en lovgiver som forbryter seg mot prinsippet provosere frem revolusjon. Klassifisert etter natur stilte han opp følgende tre statsformer:

- Republikk (basert på dyd som prinsipp),

- monarki (basert på ære)

- despoti (basert på frykt).

Montesquieu fordømte despoti, slaveri og religiøse forfølgelser, og mente at slikt står i skarp kontrast til naturloven og menneskets natur. Om despoti sier han: "Det er umulig å tale om slike monstrøse regjeringer uten å bli rasende." 31 Det kunne altså være vanskelig for ham å holde en nøytral intellektuell avstand i sine analyser. Montesquieu er da også blitt karakterisert som en mann der elsket politisk frihet. Han var sterkt liberal, om enn nøktern av karakter ellers.

Etter denne klassifiseringen foretok Montesquieu en nærmere analyse av "naturen" til de enkelte statsformene på et empirisk grunnlag. I hva som nok er den best kjente og mest innflytelsesrike del av Lovenes ånd, den del som beskriver - eller idealiserer - styreformen i England (bok XI og XII), finner vi hans berømte diskusjon om politikk og borgerretter.

Montesquieu hadde (som mange andre) observert at den som har makt er tilbøyelig til å misbruke den. Hvis derfor hele statsmakten er samlet på ett sted, vil resultatet nesten med sikkerhet bli et despoti. Dette gjelder ikke bare når makten er samlet hos ett enkelt menneske, en enevoldsmonark, men også om en nasjonalforsamling sitter med hele makten.

Montesquieu ville derfor spre makten og balansere den. Han gikk her lenger enn John Locke med sitt skille mellom en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt (senere kjent som maktfordelingsprinsippet). Dette skulle være tre separate offentlige organer, og de skulle handle uavhengig av hverandre. Han gjorde deres skarpe atskillelse til en betingelse for friheten. Han advarte:

"Når den lovgivende makt forenes med den utøvende, eksisterer friheten ikke lenger."

Heller ikke finnes det frihet hvis den dømmende makt ikke adskilles fra den lovgivende. Et berømt sitat av ham lyder: "Makt må stanse makt." 32 Makten skulle altså balanseres best mulig mellom uavhengige selvstendige statsorganer.

Montesquieu ville legge den utøvende makt til kongen, den lovgivende makt til en folkevalgt forsamling og den dømmende makt til en uavhengig domstol sammensatt av personer valgt ved loddtrekning.

Denne delen av Montesquieus arbeid ble raskt ansett for å være kanskje det viktigste stykke politisk teori i det 18. århundre, og påvirket i fundamental grad den amerikanske og franske konstitusjon. I USA står begrepet "checks and balances" svært sentralt. Også den norske konstitusjon er sterkt påvirket av Montesquieus maktfordelingsprinsipp, men dagens parlamentariske system aksepterer ikke disse skillene fullt ut. Her skal regjeringen "kun" være et redskap for Stortinget.

Nå mente ikke Montesquieu at den lovgivende og den utøvende makt nødvendigvis være adskilt i separate instanser (skjønt han foreslo det). Vitsen er at makten må være spredt til ulike instanser i staten, instanser som griper inn i hverandre og kontrollerer hverandre. Den formelle adskillelsen er mindre viktig. 33

Montesquieus sosiologiske forståelse var større enn hos sine forgjengere, (f.eks. Locke). Selv hans mest politiske teorier inneholder en klar sosiologisk dimensjon. Sentralt hos ham er at konflikter har en positiv funksjon, og en forutsetning for friheten er eksistensen grupper som er i hvert fall delvis uavhengige av hverandre, og som kan opprettholde maktbalansen mellom stat og individ. I tillegg bør det til de ulike maktinstanser svare ulike sosiale krefter. Men selv om makten skal være delt, må de adskilte maktinstansene samarbeide, og det mente han naturlig vil skje hvis individuelle retter og rettigheter blir garantert.

Rundt et halvt århundre senere stilte Jeremy Bentham (1748-1832) seg spørsmålet: Hvilken mulig garanti for frihet kan det ligge i delingen av makten hvis alle tre maktinstanser kontrolleres av én og samme gruppe eller klasse?

Montesquieus analyse av den britiske konstitusjon viser at han var oppmerksom på dette problemet, og han trodde ikke at bare én klasse kunne gis statsmakten. Makten måtte også være delt mellom forskjellige klasser. I tillegg til et organ for aristokratiet (f.eks. et House of Lords, som i England), burde det være et organ for folket (et House of Commons). Men med sin adelige bakgrunn var det typisk for Montesquieu at han mente at det “vitale element i balansen” skulle utgjøres av et opplyst adelskap. 34 Montesquieu var meget opptatt av å bevare stabiliteten i samfunnet, endringer skulle skje "stykkevis", og han var overbevist om at hans egen klasse spilte en viktig rolle i den sammenheng. Vi kan merke oss at en god del av hans idéer er preget av en aristokratisk paternalisme. Likevel var han ingen typisk konservativ.

Også andre sosiale grupper og instanser er viktige for stabiliteten og friheten, mente han, slike som kirken, og provinser, byer, lauger og profesjonelle foreninger. Alle disse mente han innehar rettigheter og forskjellige privilegier som til sammen bidrar til maktbalansen, og setter barrierer for despotiet.

Til slutt kan nevnes at Montesquieu var mindre opptatt av individenes frihet og retter enn John Locke, og sistnevnte anses samlet sett som langt viktigere for liberalismen enn Montesquieu. Også Montesquieu vektlegger imidlertid at den enkelte må ha ytringsfrihet, og være sikret mot overgrep fra staten. 35

Adam Smith (1723-1790)

Adam Smith Ved siden av John Locke er Adam Smith det mest sentrale navn i den klassiske liberalismen, og som kjent regnes han som den økonomiske vitenskapens far. Fortsatt er Adam Smith en ruvende skikkelse i økonomisk vitenskapshistorie.

Det viktigste trekk ved liberalismen frem til Adam Smith hadde vært en kamp for å sikre individet mot vilkårlige overgrep fra en tyrannisk statsmakt. Individet hadde visse naturgitte retter, og statens makt måtte sterkt begrenses og kontrolleres. Med Smith startet en ny utvikling og epoke i liberalismens historie.

John Locke hadde tatt det for gitt at det er en naturlig sammenheng mellom hva som er best for samfunnet og individenes medfødte rett til liv, frihet og eiendom (som staten har til oppgave å beskytte). Men han kunne ikke påvise noen mekanisme for denne sammenhengen. Det var nettopp dette Smith gjorde i Wealth of Nations (WN). Han lanserte her en mekanisme som kunne vise hvorfor velstanden øker for alle når staten overholder menneskerettene 36 og individene gis frihet. Først etter WN kunne liberalismen blomstre for alvor.

Adam Smith ble født sommeren 1723 i den lille byen Kirkcaldy nær Edinburgh i Skottland, hvor han vokste opp sammen med sin mor (hans far, en fremstående advokat og embetsmann i tollvesenet, døde før hans fødsel). Han fikk sin utdannelse ved Universitetet i Glasgow som på den tid var blant de beste i Storbritannia. Her ble han sterkt påvirket av Francis Hutcheson, 37 en sentral skikkelse i det som er blitt kalt den skotske opplysningstid. Fremragende prestasjoner skaffet ham stipend til et langvarig studieopphold i Oxford, som imidlertid mest ble brukt til selvstudier.

27 år gammel fikk Smith et professorat ved Universitet i Glasgow, og her var han i perioden 1752-63 professor i moralfilosofi. Han fikk så et godt tilbud som privatlærer for den unge hertug av Buccleugh, og han takket ja. Dette førte ham til Frankrike og kontinentet hvor han blant annet møtte Voltaire, Turgot, Quesnay og Helvétius. I 1767 trakk Smith seg tilbake til Kirkcaldy, hvor han skrev sitt verdensberømte verk Wealth of Nations. I sine siste år innehadde forkjemperen for frihandel noe ironisk stillingen som høytstående tollfunksjonær (commissioner of customs) i Skottland.

Selv om Smith hadde en klar tendens til å gå sine egne veier, ble han naturlig nok påvirket av en rekke tenkere, hvorav de viktigste (i tillegg til Hutcheson) nok er David Hume (1711-1776) som også var hans nære venn, Bernard de Mandeville (1670-1733),38 den franske økonomen Richard Cantillon (1680-1734) og de kjente franske fysiokratene Francois Quesnay (1694-1774) og Anne Robert J. Turgot (1727-81). 39

Adam Smith var en såkalt polyhistor (dyktig i mange forskjellige vitenskaper). Han skrev avhandlinger og essays innen et bemerkelsesverdig stort fagspekter; om økonomi, historie, jus og statsvitenskap, språk og kunst, og også om astronomi, logikk og metafysikk. 40

Metodisk hører også Smith til den sterke britiske empiriske tradisjon, og WN er et av de største bidrag innen denne tradisjonen. Men mens Locke og fysiokratene bygget sin tenkning på naturretten brøt Smith i stor grad med denne. Han var for mye av en empiriker. Han stilte seg også skeptisk til idéen om en samfunnskontrakt og brøt med denne gamle tradisjon fra Hobbes og Locke. Det fantes ikke noen grunn til å tro på en opprinnelig kontrakt, hevdet han.

"You were not consulted whether you should be born in it [the world] or not. And how can you get out of it?… They [people] cannot therefore be said to have given a consent to a contract, though they may have the strongest sense of obedience." 41

Det første store arbeidet Smith publiserte (mens han var professor i Glasgow) var det moralfilosofiske verket The Theory of Moral Sentiments (1759). Dessverre har dette verket kommet kraftig i skyggen av WN. Hadde ikke det skjedd kunne en del grove misforståelser om Smith og WN vært unngått, mener mange. Som kjent ble det populært i sosialistiske kretser, anført av Karl Marx (1818-83), å rette kraftige angrep mot Adam Smith og hans økonomiske lære, angrep vi kan høre selv den dag i dag. Disse kritikerne påstod at Smith var en ufølsom teoretiker, at han var den kyniske tilhenger av "the survival of the fittest" i en verden hvor pengemakten dominerte en krigslignende konkurranse. 42

Intet kunne ha vært mer feil, og kan bare skyldes en svært overflatisk gjennomgang av Smiths økonomiske mesterverk. Det er dessuten viktig å merke seg at The Theory og WN må ses i sammenheng (det blir da tydelig at sosialistenes kritikk feiler fullstendig - se under). En side av WN er at verket inngår som én komponent i et større studium av "mennesket i samfunnet", og i The Theory legges blant annet det psykologiske fundamentet for WN.

The Theory of Moral Sentiments ble en suksess som gjorde Smith berømt, og hedret i intellektuelle kretser over hele Europa. Han forsøkte her å beskrive og analysere menneskenaturen, som han (på linje med andre av datidens tenkere, f.eks. Hume) mente hadde en universell og uforanderlig grunnkarakter, ut fra hvilken menneskenes sosiale oppførsel og dets sosiale institusjoner kan utledes.

Et viktig diskusjonstema i tiden var spørsmålet om hva som er kilden til menneskets moralske handlinger og dømmekraft. Her kom Smith med sitt eget selvstendige svar. Thomas Hobbes (1588-1679) og hans retning som lenge hadde stått sterkt, utledet all menneskelig handling fra egoisme, og selv velgjørenhet ble i siste ende sett på som motivert av egennytte. David Hume hadde et lignende synspunkt. En annen hovedretning, representert ved blant annet Hutcheson (Smiths gamle lærer), hevdet at menneskets moralske egenskaper skyldes en særlig sans, en indre medfødt moralsk sans som veileder oss i etiske spørsmål.

Smith derimot så mennesket som mer komplekst enn hva hans forgjengere hadde gjort. 43 Han stilte spørsmålet: Hva er det som får mennesket til både å være vennligsinnet og til å handle i egeninteresse? Smith kom frem til at mennesket styres av motstridende følelser. Vår medfølelse for andre vitner om en genuin interesse for den andres ve og vel, uten egoistiske baktanker. Denne følelsen kalte Smith for sympati, som ikke må forveksles med en indre a priori moralsk sans (vi "sympatiserer med"). Men mennesket styres også av en "motsatt tendens", av selvinteresse. Disse to egenskaper, sympati og selvinteresse, er drivkrefter som lever side om side i menneskenaturen, og hver av dem har sin rolle å spille. Mennesket drives av egoisme når det forsøker å bedre sine sosiale kår, men reguleres/bremses av en tilbøyelighet til sympati i mellommenneskelige relasjoner. Slik "avveies" våre handlinger.

Til ytterligere hjelp for dette er Smiths tese at vi i vår hverdag får hjelp av en indre agent, "an inner man", som assisterer oss i moralske spørsmål. Han kalte denne for the impartial spectator. Dette er en slags vurderende observatør eller samvittighet, en indre tilskuer i oss som upartisk vurderer både andres og vår egen oppførsel og handlinger, ikke ut ifra en a priori eller medfødt moralsk sans, men ut ifra erfaring. Dette er kort fortalt Adam Smiths originale bidrag til moralfilosofien. 44

An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations ble utgitt i 1776, det samme året som Amerika kom med sin uavhengighetserklæring. Denne mursteinen på rundt tusen sider ble mottatt med beundring blant Smiths venner og tilhengere. Etter noen få tiår fikk verket en voldsom gjennomslagskraft, og verden har siden ikke vært den samme. Den imponerende bredde og kraft vi finner i dette mesterverket har ført til at WN er fortsatt verdenshistoriens mest innflytelsesrike økonomiske verk. Det er takket være WN at tollbarrierene til omsider raknet og åpnet for frihandelen.

First edition Wealth of Nations Mange av ideene i WN var utviklet av andre. Sammen med egne tanker og funn gav Smith dette en samlet og systematisk fremstilling. Her kan vi kun nevne noe av det mest sentrale.

Professor Viner 45 ser tre hovedårsaker til verkets enorme betydning: 46
1) Verket var til da det mest omfattende og ambisiøse forsøk på å beskrive og forklare naturen til den økonomiske prosess i et markedsstyrt kapitalistisk samfunn.

2) Verket fremviste en imponerende datamengde som Smith brukte til å illustrere og understøtte sin analyse av den økonomiske prosess.

3) Verket kom med en vidtrekkende og skarp kritikk av datidens merkantilistiske politikk, spesielt med henblikk på de negative virkningene av styresmaktenes intervenering i økonomien, nasjonalt som internasjonalt.

Mens Smith i The Theory hadde tatt for seg menneskelige handlinger og motiver vi kan kalle etisk høyverdige, var det primært hvilke som er de sterkeste han undersøke i WN. Han tok utgangspunkt i menneskets handlinger slik de empirisk viser seg å være, og fant at i sine materielle bestrebelser dikteres mennesket av egeninteressen.

Et naturlig utgangspunkt for Smith var at mennesket er et sosialt vesen, skapt til å leve sammen i grupper, i samfunn, og til å fremme dette. Vi bør merke oss at en av Smiths viktigste oppdagelser er at det eksisterer en grunnleggende harmoni mellom den enkeltes individuelle mål og samfunnets felles beste. Dette finner vi igjen både i The Theory og i WN. Denne naturlige harmonien fører til fremgang i samfunnet og til vekst i økonomien når individene får handle fritt i egeninteresse. Oppdagelsen av denne utilsiktede bieffekt av frihet, av denne naturlige mekanismen, omtalte Smith som den usynlige hånd. Smith skrev i WN:

"He generally, indeed, neither intends to promote the public interest, nor knows how much he is promoting it. …he intends only his own gain, and he is in this, as in many other cases, led by an invisible hand to promote an end which was no part of his intention". 47

Oppdagelsen og beskrivelsen av denne mekanismen er som nevnt et av Smiths viktigste bidrag, og en hjørnesten i liberalismen. I dag kalles mekanismen også for markedets spontane orden.

Markedet drives ikke av nestekjærlighet, men altså av en egeninteresse som virker til felles beste. Ikke bare det: Ifølge Smith er dette en langt mer effektiv måte å fremme samfunnets interesser på, enn om hvert enkelt individ med hensikt skulle forsøke å virke til alles beste. Det å handle i egeninteresse er altså mer positivt for samfunnsøkonomien enn altruisme. Selv i dag er dette en radikal tanke.

Smith nevner flere årsaker til økonomisk vekst, men han kom til at den viktigste kilden var individenes strev etter å bedre sine økonomiske kår eller sosiale status. Det er denne drivkraften som fremmer aktiviteten og konkurransen på markedet. Individet bør derfor fritt få bestemme sitt yrke og sine aktiviteter i samfunnet. Slikt må staten ikke blande seg i.

Gis menneskene handlefrihet vil det oppstå et naturlig marked med en naturlig balanse. Smith kalte dette for "the obvious and simple system of natural liberty".48 Offentlige inngrep vil bare forstyrre denne naturlige og spontant oppståtte balansen, og redusere effekten av markedet. Reguleres f.eks. produksjonen vil prisnivået forstyrres og markedsmekanismen skades. Smith advarte derfor mot reguleringer og inngrep i økonomien.

Det er faktisk et dynamisk element i Smiths teori: markedsmekanismen er dynamisk og selvregulerende, det er et system som stadig utvikler seg og fører til videre vekst i økonomien. Ingen bestemmer på forhånd hvem som skal produsere hva, hvor man skal anvende sin arbeidskraft, sin kapital eller sin jord. Ingen bestemmer hva som er menneskenes behov. Markedet løser problemene spontant og regulerer seg selv fortløpende. 49

Dette fører også til at det oppstår hva Smith kalte for "naturlige priser". Et fritt marked fremmer konkurransen, og dette vil presse vareprisene ned til et "naturlig nivå". Prisen nærmer seg produksjonskostnadene.

En annen svært viktig årsak til økonomisk vekst som Smith påpekte er arbeidsdeling. Dette er såpass kjent at vi bare nevner det. Det er imidlertid et poeng at også arbeidsdeling er et resultat av markedets spontane aktivitet. Systemet var ikke tenkt ut av en planlegger til å begynne med. Aktørene på markedet oppdager stadig nye og bedre løsninger etterhvert som behov og muligheter oppstår. Dette gjelder også arbeidsdeling. Smith fant også at stadig økt arbeidsdeling er avhengig av at kapital akkumuleres.

Helt opp til Smiths tid ble kjøp og salg av varer sett på som noe snuskete, ja nesten syndig, og den tanken at en handel kan være til fordel for begge parter var fremmed. Man trodde at hvis den ene part tjente på en handel, måtte den andre tape tilsvarende. Smith brøt ned denne vrangforestillingen, og f.eks. E. G. West mener at dette er den viktigste konsekvens av WN. 50 Smith viste at en handel ikke bare kan, men vil være til fordel for begge parter. Betingelsen er at handelen inngås frivillig, hvilket jo nettopp er tilfelle på det frie marked. En frivillig handel vil nødvendigvis være til fordel for begge parter, ellers ville transaksjonen ikke ha funnet sted, for ingen vil inngå en handel hvis man vet at man kommer dårligere ut enn da man startet.

Denne gamle misforståelsen var også sterk hos merkantilistene, 51 særlig når det gjaldt handelsbalansen mellom store nasjoner. Man innbilte seg at størst mulig eksportoverskudd var avgjørende for velstanden, og enten tilhørte man den tapende eller den vinnende part i "handelskampen" mellom nasjonene.

Smiths kritikk av merkantilismen er treffende. Han viste at import kan være like viktig som eksport. Også internasjonal handel oppstår fordi det er til fordel for begge parter. Hvis staten hemmer importen av konkurransedyktige produkter fra utlandet, må landet selv produsere disse, hvilket nødvendigvis vil bety en dårligere utnyttelse av egne ressurser - ellers ville ingen ha ønsket å importere disse produktene. Frihandel gjør alle land rikere, mens tollbarrierer bremser økonomien og hemmer utviklingen av velstanden.

Høye tollsatser var årsaken til varemangel og utstrakt smuglervirksomhet, påpekte Smith. Korrupte funksjonærer i tollvesenet ble velstående takket være et system som lurte seg selv.

Et annet sentralt trekk ved merkantilismen var utstrakt bruk av subsidier og privilegier for å beskytte utvalgte næringer. Smith påpekte at det å beskytte produsentene på bekostning av konsumentene er absurd, da konsum er hensikten med økonomisk aktivitet. 52

Smith kom med til dels kraftig kritikk av myndighetenes intervenering i økonomien, og mot politikernes holdninger. Han skrev:

"Politikere som prøver på å dirigere hvorledes privatpersoner bør investere sin kapital, gjør seg ikke bare en unødig anstrengelse, men innbiller seg dertil at de har en autoritet intet råd eller parlament burde betros, og som intet sted ville være så farlig som i hendene på en mann dum nok til å tro seg i stand til å utøve den." 53

Smith hadde hele tiden vært skeptisk til styresmaktene og i The Theory kom han med kraftig kritikk av offentlige planleggere. Med "spirit of system" (i motsetning til en positiv "the public spirit") mente han planleggerens umettelige trang til å konstruere samfunnet som en maskin. 54 Et kjent sitat lyder:

"The man of system ... is apt to be very wise in his own conceit … he seems to imagine that he can arrange the different members of a great society with as much ease as the hand arranges the different pieces upon a chess-board; he does not consider that the pieces upon the chess-board have no other principle of motion besides that which the hand impresses upon them; but that, in the great chess-board of human society, every single piece has a principle of motion of its own, altogether different from that witch the legislature might choose to impress on it." 55

Nå er ikke WN en ubetinget lovtale for forretningsmennene i det private næringsliv, slik noen tror. Smith var skeptisk til deres moral og holdninger, og foraktet deres tilbøyelighet til å organisere seg i grupper (karteller) for å oppnå monopol på markedet, så de kunne bestemme prisen selv. Dette er hverken i forbrukernes (som Smith satte høyt) eller samfunnets interesse, og hindrer vekst.

Smith gjorde næringslivet medansvarlig for privilegier oppnådd gjennom forhandlinger med staten, da dette skjedde etter press fra deres side. Kritikken rettet seg selvfølgelig også mot staten som han mente ikke må favorisere noen grupper. Staten skal stå for rettferdighet og garantere friheten for den enkelte.

Smith var likevel ingen rendyrket laissez-faire tilhenger, og mente at staten hadde visse oppgaver å ivareta som markedet av forskjellige grunner ikke kunne løse. Dette gjelder ikke bare et forsvar mot ytre fiender, en ordensmakt mot indre uro og et uavhengig rettsapparat. Hvis f.eks. et monopol var uunngåelig foretrakk han at staten hadde monopolet frem for næringslivet. Hans holdning var dessuten nokså pragmatisk og ikke idealistisk.

Under påvirkning av Jean-Jacques Rousseau (1712-78) erkjente Smith at arbeidsdeling vil medføre monotont arbeid for mange, og at dette kan virke sløvende på intellektet. Han ville kompensere for dette med utdanning. Staten skulle derfor finansiere offentlige grunnskoler for barn av fattige foreldre, påkostet av skattebetalerne. Staten skulle også tilrettelegge andre ting, blant annet måtte hovedveiene eies og holdes av staten (men ikke kanalene). 56

Wilhelm von Humboldt (1767-1835)

Humboldt Wilhelm von Humboldt ble født i Potsdam av adelig slekt, og studerte bl.a. jus, filosofi og statsvitenskap. Han var en stor kapasitet og ble raskt regnet som et geni. Også han utviklet seg til en polyhistor, og gjorde seg bemerket som politisk teoretiker, historiefilosof, hellenist, estetiker, komparativ filolog og språkforsker. 57 Som vitenskapsmann kom han med avgjørende bidrag for utviklingen innen flere vitenskapsgrener, særlig innen språkvitenskapen. 58 Han gjorde dessuten karriere som politiker og statsmann, og er kjent både som grunnleggeren av universitetet i Berlin (i 1810) og som arkitekten bak det prøyssiske utdannelsessystemet.

Von Humboldt var en ledende skikkelse innen den tyske ny-humanistiske bevegelse, 59 viss sentrale idé var en kamp for åndsfrihet, toleranse og humanitet. For Humboldt innebar det blant annet at menneskets dannelse som individ var meget vesentlig - det måtte til for å bli et helt menneske. Og det stod noe allment på spill i denne dannelsen, idet den hadde humaniteten som et ideal. 60

Wilhelm von Humboldt ble påvirket av en rekke politiske tenkere og filosofer, deriblant fysiokratene, de franske rasjonalistene, Immanuel Kant (1724-1804) og Gotthold E. Lessing (1729-1781), samt naturligvis av tidligere liberalistiske tenkere. Han levde i en komplisert tid, en brytningstid mellom flere tankeretninger, og det kan være vanskelig å forstå alle sider ved Humboldts sammensatte politiske filosofi, som er et produkt av hans brede kunnskaper innen mange vitenskapelige fag.

"Die Aufklärung", som den tyske opplysningstiden ofte kalles, fikk en annen karakter og et ganske annet innhold enn i England og Frankrike. I disse landene ble opplysningstiden som kjent (bl.a.) en reaksjon mot autoritetstro religiøs dogmatisme og en undertrykkende statsmakt. I den tyske tenkningen derimot, understøttet opplysningstiden en sterk tro på statens absolutte makt og en dogmatisk respekt for herskeren. Her innebar naturloven en absolutisme fjernt fra idéene til Locke og Montesquieu, og man så intet behov for konstitusjonelle sikringer. Det store flertall av tyske tenkere, deriblant Leibniz (1646-1716) som fikk enorm innflytelse, hadde dessverre en skjebnesvanger tro på et menneskevennlig (benevolent) absolutistisk byråkrati, eller Wohlfarstaat (velferdsstat). 61 Blant annet ble mange av universitetene på den tid opprettet for å utvikle regjeringskunsten (statsvitenskap) og trene offentlige tjenestemenn.

På siste halvdel av 1700-tallet reagerte endelig noen få store tenkere imot denne utviklingen, deriblant Kant (der likevel var motstander av selv en teoretisk rett til revolusjon) og Schiller (1759-1805), som sterkt hatet tyranni. Viktigst var likevel von Humboldt som kom med flere liberale politiske skrifter allerede i ung alder, og med Humboldt startet utviklingen av en tysk liberalisme. I ettertid forbinder vi tysk liberalisme først og fremst med utviklingen av en omfattende liberalistisk statsteori og for utarbeidelsen av teorier om die Rechtsstaat, der man gikk grundig vil verks. 62

En av Humboldt mange roller var også å være leder for de prøyssiske liberale konstitusjonalistenes ikke overraskende tapte sak. Humboldt innehadde mange offentlige stillinger, men han gikk aldri helhjertet inn for sin karriere, og etter at Preussen aksepterte Karlsbad-beslutningene 63 i 1819 trakk han seg fra alle offentlige embeter.

Når von Humboldt er sentral innen liberalismens historie skyldes det hans liberale holdninger, hans rettsstatstenkning og særlig hans klare standpunkter om at statens makt må begrenses til et minimum. Ja, han var faktisk en ekte laissez-faire tilhenger, ikke bare i økonomisk sammenheng, men i alle sammenhenger. Han higet for det frie, åpne og pluralistiske samfunn, og var en meget tolerant kosmopolitt.

Det var mens han var ung at han skrev de fleste av sine politiske avhandlinger. Den franske revolusjonen skjedde jo på den tid (1789), og han fulgte denne urolige perioden meget grundig. 64 Det kan nevnes at han i 1791 skrev essayet Ideen über Staatsverfassung, durch die neue französische Konstition verantlasst, som er en analyse av den nye franske grunnloven.

Humboldts viktigste politisk-filosofiske verk, det vi primært skal omtale her, er Ideen zu einem Versuch die Grenzen der Wirksamkeit des Staats zu bestimmen. Dagens engelske utgave har i moderne tid fått tittelen The Limits of State Action. Det er nylig også kommet en norsk oversettelse av verket, med tittel Statsmaktens grenser. 65 Verket ble skrevet allerede i 1791-92, og tross sin unge alder (24-25 år) ble dette et bredt anlagt og dyptgående verk hvor han forsøker seg på en syntese av mange av tidens tankeretninger. Tross dette er verket ikke på mer enn ca. 150 sider.

Påvirkningen verket fikk for ettertiden kom imidlertid mye senere. Humboldt forutså at han ville få alvorlige problemer med den strenge prøyssiske sensur, og valgte å utsette utgivelsen. Det endte dessverre med at verket ikke ble utgitt mens han levde. Men takket være hans bror Alexander von Humboldt (1769-1859), den kjente geograf og oppdagelsesreisende, ble verket omsider utgitt i 1852, hele seksti år etter det ble skrevet. 66

Da den først kom ut fanget boken øyeblikkelig interesse. Verket påvirket tenkere i flere land, og allerede to år etter den forsinkede utgivelsen ble den oversatt til engelsk. Humboldt fikk på denne måten en avgjørende innflytelse på John Stuart Mill, som inspirert av boken påbegynte On Liberty (1859), et verk med visse likhetstrekk. 67 Men som liberalistisk tenker fikk von Humboldt kun en begrenset innflytelse i sitt hjemland.

Statue av Humboldt The Limits of State Action tar for seg en rekke politiske og kulturelle tema som sys sammen til et distinkt hele med en egenart som særpreger Humboldt. Hans politiske teori er relativt kompleks og tildels en reaksjon mot den rene fornuftstenkning. I verket forsøker han å få til en avklaring og en syntese på et høyere plan mellom den gamle opplysningsånden, og de på den tid nyoppdagede romantiske følelser; mellom fornuft og rasjonalitet på den ene siden, og følelser og virkelighet på den andre. I dette veves inn enkeltmenneskets utvikling som et mål i seg selv.

I verket hevdet von Humboldt at det er statens oppgave å beskytte borgerne mot ytre fiender (med et militærvesen) og å være en garantist for rettsstaten innad. Utover det skal staten gi fritt spillerom for individuell og nasjonal utfoldelse. Han forsvarte ikke dette i noen særlig grad ut ifra naturretten, som han konsentrerte seg mindre om. Heller ikke var han noen utilitarist, for han så på mennesket som et moralsk hele, men uten derved å mene at det skulle underkaste seg visse moralske (kantianske) imperativer. Det er menneskets utvikling som er det sentrale hos Humboldt, og i verket slår han meget overbevisende fast at dette mål best kan nås dersom individene får utfolde og utvikle seg fritt uten statens innblanding.

Den gjengse tyske holdning på Humboldts tid (særlig blant kameralistene) 68 var at samfunnet måtte kontrolleres og ledes gjennom staten av en opplyst overklasse. Man så på samfunnet nærmest som et skapt kunstverk, og trodde på et slags mekanisk konsept, der kunstig konstruerte strukturer av maktfordeling og byråkratisk hierarki skulle påtvinges samfunnet av en elite ovenfra. 69

Humboldt var fundamentalt uenig i denne tenkemåten, den representerte antitesen av hans egen. Hans standpunkt gikk i retning av Adam Smith, og det kan hevdes at han her foregrep Hayek. Humboldt nærte nemlig en dyp overbevisning om at samfunnets orden, utvikling og vitalitet utelukkende stammer fra den spontane aktivitet og kreative energi til individene i samfunnet. Han hevdet at et grunnleggende trekk ved menneskene er at de organiserer seg av egen fri og naturlig vilje, og at det er helt avgjørende at denne aktivitet får utfolde seg uhindret og spontant. Styring fra statens side medfører alltid en eller annen form for tvang, og dette vil hemme utviklingen, og hindre det enkelte menneske - og derfor også samfunnet - i å modnes og utvikle seg.

Forestillingen om mennesket som en (indre) fri, selvbestemmende, selvbevisst og moralsk agent var et sentralt element i tidens tyske humanisme og hos Humboldt. Denne idéen fikk avgjørende betydning for hans historiesyn. Hans tanke er at historien utgjør en selvutdannelse av menneskeheten. Denne prosess skjer gjennom en kreativ akseptering av historiske erfaringer på godt og ondt, og dette gjør historisk fremgang mulig. 70 Dette punkt utgjør et nøkkelelement i Humboldts politiske filosofi, og henger nøye sammen med hans konsept om bildung. Med bildung mener Humboldt den mest grundige, rikeste og mest harmoniske utvikling av individets potensiale. Han skrev:

"The true end of Man, or that which is prescribed by the eternal and immutable dictates of reason, and not suggested by vague and transient desires, is the highest and most harmonious development of his powers to a complete and consistent whole. Freedom is the first and indispensable condition which the possibility of such a development presupposes." 71

Vi ser at politisk teori og dannelse henger nøye sammen hos Humboldt. Et viktig element til for individets utvikling er at det må oppleve en "variert livssituasjon"; også dette knyttet han intimt til frihet. Frihet skaper variasjon. Statlige inngrep vil derimot føre til at individets kreativitet begrenses, og slik vil mangfoldet innskrenkes og erstattes av en statlig homogenitet og sterilitet.

Han hevdet også at moralsk selvbestemmelse er vesentlig for den menneskelige verdighet. Statlige sanksjoner og inngrep berøver individenes verdighet, undertrykker dets energi og øker avhengigheten overfor staten. Dette igjen fører til den moralske degenerering at man overlater andre samfunnsborgere til seg selv (eller staten) når de trenger hjelp. Hvor aktuell er ikke denne kritikken i dag!

Punktene nevnt over er sentrale elementer i Humboldts sterke kritikk av den paternalistiske styringsstat, og forståelsen for den ødeleggende effekten av statens innblanding gjorde ham til en kraftig motstander mot alle slags offentlige institusjoner som på en eller annen måte skulle gripe inn og handle aktivt (positivt) for å bedre borgernes velferd og muligheter, enten det gjaldt direkte virkemidler som fattighjelp eller indirekte som utviklingshjelp til landbruk, industri og handel, og diverse slags reguleringer (finans, import, eksport).

“A spirit of governing predominates in every institution of this kind; and however wise and salutary such a spirit may be, it invariably produces national uniformity, and a constrained and unnatural manner of acting.” 72
“Whatever does not spring from a man’s free choice, or is only the result of instruction and guidance, does not enter into his very being, but still remains alien to his true nature.” 73

Hos Humboldt skulle statens lover i det hele tatt ikke initiere, men kun begrense. Loven skulle være upartisk og dens regler skulle være universelle. Som statsteoretiker hadde han altså en ganske annen innfallsvinkel enn Montesquieu, som forsøkte å finne frem til den beste form for statsstyre og sikre friheten med et maktfordelingsprinsipp.

Humboldts innfallsvinkel var å undersøke: Hvor går grensene for statens makt? Dette går som en rød tråd igjennom hele verket. Så vidt meg bekjent er Humboldt den første som foretar en slik systematisk gjennomgang og i detalj diskuterer og begrunner disse grensene. Jeg nevner noen flere av hans konklusjoner:

Alt som har med religion å gjøre ligger fullstendig utenfor grensene for statens virke. 74

Staten må avholde seg fra ethvert forsøk på direkte å styre eller indirekte å påvirke den moralske karakter til nasjonen. Videre:

"... and that everything calculated to promote such a design, and particularly all special supervision of education, religion, sumptuary laws, etc., lies wholly outside the limits of its [statens] legitimate activity. 75

Von Humboldt mente at dannelse og utdannelse er den viktigste grunnsten for individet. Følgelig trenger ingenting frihet i større grad enn utdannelse, 76 og Humboldt hevdet derfor at det er ekstra viktig at staten "holder fingrene fra fatet" på dette området - individets utdannelse ligger fullstendig utenfor grensene for statens aktivitet.

Ja, Humboldt hevdet at selv når store fellestiltak må iverksettes, f.eks. ved katastrofer som sult og oversvømmelser, trengs ikke denne fellesinnsatsen å gjøres i statlig regi. Den kan gjøres nasjonalt, altså i regi av et frivillig fellesskap på et nasjonalt nivå - en ganske fremmed tankegang i dagens sosialdemokrati.

Humboldt kommer med eksempel på eksempel. Han diskuterer også ganske dyptgående hvorfor det er så viktig at disse grensene overholdes. En del er nevnt allerede, jeg skal i tillegg bare nevne to grunner til:

Statens makt må begrenses til et minimum fordi den part som har ansvaret for å garantere borgernes sikkerhet (mot ytre og indre fiender - det er slik Humboldt definerer sikkerhet), må inneha absolutt makt, ellers kan ikke sikkerheten garanteres. Denne absolutte makt vil staten automatisk og naturlig bruke på alle områder som ligger innenfor dens virke. 77

Selv ikke et representativt system kan avspeile pluraliteten i samfunnet ved at alle meninger blir representert. Humboldt mente altså at det ikke er nok at et flertall er fornøyd med politikken som føres. Alle må i størst mulig grad selv kunne velge, og det kan kun skje i en minimumsstat. 78

Statsmaktens grenser Men hva mente så Humboldt befinner seg innenfor grensene for statens makt? Hva er statens oppgave? Jo, det er utelukkende å være garantisten for individenes (borgernes) sikkerhet, hvilket vil si å garantere liv, frihet og eiendom for innbyggerne. Det er fordi individet ikke selv kan garantere sin egen sikkerhet, at staten har en eksistensberettigelse. Denne sikkerheten skal staten utøve passivt gjennom et lovverk, og det skal kun reageres når et individs retter brytes eller alvorlig trues. 79 Slik blir statens eneste legitime funksjon å håndheve loven.

Humboldt diskuterer en rekke eksempler her også, plasshensyn gjør at jeg bare skal nevne ett. Humboldt mente at en konsekvens av å skulle garantere denne sikkerheten er at personer som ikke er i stand til å gjøre bruk av sine evner, må få spesiell beskyttelse i form av omsorg for deres fysiske, intellektuelle og moralske velferd. Dette gjelder barn samt voksne med en klar mental svikt (åndssvake og sinnssyke). Dette skulle imidlertid ikke skje gjennom "positive" virkemidler, men gjennom et lovverk som f.eks. påbyr foreldre å ta godt vare på sine barn. 80

Helt til slutt bør vi merke oss at Humboldts liberalisme ikke kan rammes av den type sosialistiske kritikk som går på "rugged individualism". Humboldt oppfattet menneskene som avhengige av hverandre og at vi hele tiden gjensidig påvirker hverandre, (og slik er et eksempel for hverandre). Men han var også klar over deres fiendtlighet, og derav behovet for en "ekstern" beskyttelse, fra staten.

Avslutning

Jeg har i dette essay omtalt de kanskje fem viktigste tenkere for liberalismens utvikling, frem til cirka år 1800. Sørgelig er det at verket til von Humboldt først ble publisert så lenge etter at det ble skrevet. Man undres over hvilken utvikling Europa og ikke minst i Tyskland ville ha gjennomgått hvis han hadde våget å trosse den prøyssiske sensuren.

Men vi bør merke oss at også de andre måtte være forsiktig. Grotius satt selv i fengsel (skjønt ikke direkte på grunn av hva han skrev), men klarte å flykte. Locke måtte flykte til Holland. Både Montesquieu og selv Smith måtte være forsiktige i sine uttalelser. De radikale idéer har til alle tider vært farlige.

De fem jeg har plukket ut får naturligvis konkurranse fra mange andre store liberale og liberalistiske tenkere. Særlig bør vi nevne Francois de Voltaire (1694-1778) og David Hume. Alle disse store tenkere var med og banet vei for en ny verden der dissens og ytringsfrihet og er tillatt, og der næringsfrihet har gitt de fleste av oss en behagelig levestandard.

Oppslagsverk:

- Aschehougs og Gyldendals Store norske leksikon, 1986.
- The Encyclopedia of Philosophy, Macmillan 1972.
- The New Encyclopædia Britannica, 1989.
- Encyclopedia Britannica Online.
- International Encyclopedia of the Social Sciences, 1968.
- Politikens filosofi leksikon, Politikens Forlag, 1994.
- Philip A. S. Taylor: A New Dictionary of Economics, Routledge and Kegan Paul, 1969.

Omtalte verker:

- Hugo Grotius: De jure belli ac pacis. Engelsk utg.: The Rights of War and Peace, Hyperion Press, 1989.
- Hugo Grotius: Mare liberum. Engelsk utg.: The Freedom of the Seas, Oxford University Press, 1916.
- John Locke: Two Treatises of Government, New American Library, 1965.
- John Locke: An Essay Concerning Human Understanding. Penguin Books, 1997.
- John Locke: A Letter Concerning Toleration, Routledge, 1991.
- Baron de Montesquieu: L’esprit des lois. Engelsk utg.: The Spirits of the Laws, Cambridge University Press, 1989.
- Baron de Montesquieu: Defense de L’esprit des lois, 1750. Ingen oversettelse funnet.
- Adam Smith: The Theory of Moral Sentiments, Liberty Classics, 1976.
- Adam Smith: Lectures on Jurisprudence, Liberty Classics, 1985.
- Adam Smith: An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations, Liberty Classics (2 bind), 1981.
- Wilhelm von Humboldt: Ideen über Staatsverfassung, durch die französische Konstitution veranlaßt. (Thoughts on Constitutions). Ingen oversettelse funnet.
- Wilhelm von Humboldt: Ideen zu einem Versuch die Grenzen der Wirksamkeit des Staats zu bestimmen. Engelsk utg.: The Limits of State Action, Liberty Fund, 1993. Norsk utg.: Statsmaktens grenser, Unipub 2011.

Støttelitteratur og anbefalt:

- George H. Sabine & Thomas L. Thorson: A History of Political Theory, Dryden Press, 1989.
- Øystein Sørensen: Ideer om frihet, Cappelen, 1986.
- E. G. West: Adam Smith: The Man and His Works, Liberty Press, 1976.
- H. Chr. Garmann Johnsen: Adam Smith: Liberalismens pioner, artikkel i Ideer om frihet nr. 3/83 (anbefales).
- Bramsted & Melhuist: Western Liberalism. A History in Documents from Locke to Croce. Longman 1978.

Fotnoter

[1] Øystein Sørensen: Ideer om frihet, Cappelens Forlag a.s. 1986, side 13.

[2] Det kan argumenteres for at liberalismen til alle tider - siden starten - har stått for den mest radikale politiske tenkningen. Kort tid etter århundreskiftet innledet liberalismen en ny og enda mer radikal periode, siden kalt libertarianisme eller libertarisme.  Dette har fortsatt etter Andre Verdenskrig i flere retninger.

[3] Det skilles her mellom retter og rettigheter. Retter er medfødte og naturgitte og sier noe om hva f.eks. staten ikke kan gjøre, f.eks. slavebinde, undertrykke, drepe. Rettigheter derimot opparbeides som følge av en avtale, f.eks. en pensjonsrettighet. Det skilles også mellom negativ rett og positiv rett. Negative retter berører ikke andre individers tilsvarende retter, som rett til sitt eget liv, rett til eiendom, rett til ikke å bli undertrykket av staten, mens positive retter innebærer at andre individer ufrivillig berøres, som rett til underhold hvis man er fattig, og rett til “gratis” skolegang.

[4] Humanisme kommer av det latinske ord humanitas, som betyr utvikling av den menneskelige dyd (virtue) i alle dens former. Begrepet innebærer ikke bare kvaliteter som forståelse, mildhet, medfølelse og nåde, men må også assosieres med mer “aggressive” kvaliteter som sjelsstyrke, dømmekraft, klokskap, ære og veltalenhet. Hva dette innebærer er at den lærde humanist ikke bare skulle leve et tilbaketrukket liv bak bøkene, men skulle også være en aktiv samfunnsborger. Humanismen hadde som mål å heve samfunnet ut av en mørk middelalder og inn i en opplyst tid med “vågemot og reformer”. Kilde: The New Encyclopædia Britannica, 1989.

[5] Det er fristende å kalle Grotius for et universalgeni. Han var filosof, jurist, rettsteoretiker og historiker, men også en betydelig teolog og dramatiker, og oppnådde som poet internasjonal anerkjennelse for sine diktverk. Oversatte dessuten betydelige klassiske antikke verker fra latin.

[6] Og også mellom mennesker og grupper av mennesker. Han skilte mellom “the common subject” som er staten/nasjonen og “the special subject”, en eller flere personer.

[7] De to sitater er hentet fra “Prolegomena” i De jure belli ac pacis, og er gjengitt i A History of Political Theory av George H. Sabine & Thomas L. Thorson, s. 393-4.

[8] Mare Liberum er bare et kapittel i et større verk, De jure praedae, som ikke ble publisert før 1868.

[9] Lockes tidligste arbeider er essays om naturloven, skrevet mellom 1660 og 1664. Disse omhandler epistemologiske problemer om kunnskap om naturlovens innhold, og om naturloven som en bindende moralsk og sosial kraft. I senere arbeider fortsatte han å ta utgangspunkt i naturloven.

[10] Foruten Two Treatises of Government er det verket Essay concerning Human Understanding (1689) som har påvirket ettertiden mest. Det er hovedsakelig her han, på et empirisk grunnlag, utreder sine filosofiske, psykologiske og pedagogiske tanker.

[11] John Locke: Two Treatises of Government, s. 16 i introduksjonen av Peter Laslett.

[12] Locke fikk tidlig kontakt med whig-lederen lord Shaftesbury (var selv en “whiger”), og begge kjempet de for å fremme parlamentets makt. Shaftesbury falt i kongens unåde og ble arrestert og dømt i 1681, men klarte å flykte til Holland, hvor han døde i 1683. Ingen av Shaftesburys venner kunne nå føle seg trygge i England, og Locke (som man holdt øye med) fant det best å forlate England samme år. Han kom først tilbake til England etter revolusjonen i 1689, altså etter at den katolske kong James II var blitt styrtet (høsten 1688), og parlamentets makt sikret.

[13] Ibid. (note 12). Kap. 3 i Introduction.

[14] Sir Robert Filmers anakronistiske Patriarcha or the Natural Power of Kings, utgitt posthumt i 1680, oppnådde å bli berømt fordi verket ble grundig tilbakevist av Algernon Sidney (henrettet 1683) og John Locke.

[15] Second Treatise, $ 7 (f.eks.): … "the Execution of the Law of Nature is in that State [of Nature], put into every Mans hands, whereby every one has the right to punish the transgressors of that Law to such a Degree, as may hinder its Violation."

[16] Locke definerte politisk makt som en rett til å lage lover, der omfatter dødsstraff, og følgelig alle lavere straffer, og gjøre bruk av “samfunnets makt” til å utøve disse lover. Ibid. $ 3.

[17] Ideer om frihet, s. 16.

[18] Second Treatise. $ 27.

[19] Ibid. $ 27.

[20] Ibid. $ 31.

[21] Idéer om frihet, s. 14.

[22] International Encyclopedia of the Social Sciences, 1968 (heretter IESS).

[23] Fra Letter Concerning Toleration (1689), gjengitt i IESS.

[24] Hans fulle navn: Charles de Secondat, Baron de la Brède et de Montesquieu.

[25] F.eks. ble Montesquieu av Auguste Comte og Emile Durkheim regnet som den viktigste forløper for sosiologien, og av Sir Frederick Pollock som “den moderne historiske forskningens far”. Raymond Aron anså ham for den første moderne utøver av politisk sosiologi. IESS.

[26] Det ble nesten stans i den politisk-filosofiske tenkning i Frankrike etter Jean Bodin (1530-96). Autokratiet som hadde utviklet seg under Henry IV, kulminerte under det langvarige brutale monarkiet til Louis XIV. De siste 30 årene frem til eneherskerens død i 1715 var en periode med økende dekadanse og statlig absolutisme. Eneherskerens ambisiøse militære eventyr førte til slutt til at hele Europa vendte seg mot ham, og hans grandiose planer endte i katastrofe. Frankrike ble nesten bankerott, utarmende skatter ble innført og fattigdom spredte seg. Denne lærdommen førte til at interessen for politisk teori økte kraftig, og en rekke tenkere skrev politiske verker, deriblant Montesquieu. A History of Political Theory, s. 500-2.

[27] IESS.

[28] A History of Political Theory, s. 509.

[29] IESS.

[30] Tidligere var det svært vanlig å operere med følgende tre former for statsstyre: Monarki, aristokrati og demokrati.

[31] Lovenes ånd, bok III, kap. 9.

[32] De to sitater: Ibid, bok XI, kap. 6.

[33] Ideer om frihet, s. 22.

[34] IESS.

[35] Lovenes ånd, bok XII.

[36] Ideer om frihet, s. 23-4.

[37] Francis Hutcheson (1694-1746) var en berømt og dynamisk professor i moralfilosofi, og en reformator der med sine liberale og radikale synspunkter ble den største trussel for de mørksinnede puritanere og kalvinister, som sto sterkt i Skottland. Hans filosofi og etikk var individualistisk og han elsket frihet, ytringsfrihet og fornuft. E.G. West: Adam Smith, The Man and His Works, s. 42-43.

[38] Mandeville er kjent for The Fable of the Bees, 1732.

[39] Økonomen Quesnay publiserte i 1748 verket Essai Physique sur l'Economie Animale. Verket antas å ha påvirket Smith. Turgot var jurist, statsmann og økonomisk forfatter. Som finansminister (1774-76) forsøkte han å innføre store reformer med bl.a. opphevelse av laugstvang og innføring av frihandel. Men motstand fra Paris-parlamentet og hoffet førte til at Ludvig 16 gav ham avskjed. Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon (heretter A&G).

[40] Adam Smith: Wealth of Nations, General introduction, s. 1.

[41] Adam Smith: Lectures on Jurisprudence. Gjengitt i West: Adam Smith, s. 75.

[42] West: Adam Smith, s. 96.

[43] Ibid. s. 97.

[44] Ibid. s. 100.

[45] Jacob Viner (1892-1970), var en høyt anerkjent professor i økonomi ved Chicago og Princeton

[46] IESS.

[47] WN, s. 456.

[48] Ibid. s. 687.

[49] Ideer om frihet, s. 26.

[50] West: Adam Smith, s. 15.

[51] Betegnelse på økonomisk politikk som var fremherskende i Europa fra midten av 1500-tallet til slutten av 1700-tallet. Retningen oppfattet beholdning (mengde) av edelmetaller som uttrykk for et lands rikdom og makt. Det sikreste middel til å skaffe seg rikdom var en "gunstig" handelsbalanse (eksportoverskudd). Det oppnådde man ved at en sterk statsmakt skaffet store handelshus enerett til handel med kolonier (viktig å skaffe seg), og ved å innføre reguleringer og restriksjoner i økonomien, som skyhøye importavgifter og lav arbeidslønn. A&G samt Philip Taylor: A New Dictionary of Economics.

[52] H. Chr. Garmann Johnsen: Adam Smith: Liberalismens pioner. Ideer om frihet nr. 3/83

[53] Ibid.

[54] The Theory, s. 379.

[55] Ibid. s. 380-81.

[56] WN, s. 726.

[57] Wilhelm von Humboldt: The Limits of State Action, Editor’s introduction s. xix og xx, bl.a: Mme de Staël, en kjent sosietetskvinne som ”hadde møtt alle”, kalte ham for ”la plus grande capacité de l’Europe”. Det finnes flere lignende uttalelser.

[58] F.eks. for Noam Chomsky og hans skole. A&G.

[59] Denne bevegelsen som ble dannet av den tyske arkeologen Johann J. Winckelmann, oppsto mot slutten av 1700-tallet, og ble ført videre av bl.a. Goethe, Schiller og særlig von Humboldt.

[60] Politikens filosofileksikon.

[61] Encyclopedia Britannica Online. For øvrig hadde også lutherismen sin klare innflytelse på utviklingen av den tyske autoritetstro.

[62] Ideer om frihet, s. 35.

[63] Vedtak fattet på en konferanse av utsendinger fra tyske stater. Betegnes som en politisk seier for fyrst Metternich, og gikk ut på å innføre sensur, føre skarpt tilsyn med universitetene og forfølgelse av alle "demagoger". Opphevet i 1848. A&G. (Dette kunne ikke Humboldt akseptere.)

[64] Han bodde faktisk en stund i Frankrike.

[65] Utgitt på Unipub Forlag, 2011 (222 sider), oversatt a Andreas Harald Aure og Øystein Skar.

[66] Noen få kapitler av verket var tidligere blitt trykket i Schillers journal Neue Thalia. The Limits of State Action. s. xvii.

[67] Ibid. s. xviii. Mill har i sin Autobiography uttalt at "the only author who has preceded me… of whom I thought it appropriate to say anything was Humboldt."

[68] Dette ble grupperingen kalt som var for en sterk, byråkratisk og aristokratisk styring av staten. Også merkantilistisk i sin tenkning. A New Dictionary of Economics.

[69] Kameralisten Justi uttalte: "A properly constituted state must be exactly analogous to a machine, in which all the wheels and gears are precisely adjusted to one another; and the ruler must be the foreman, the mainspring, or the soul which sets everything in motion." Sitat fra Geraint Parry: "Enlightened Government and Its Critics in Eighteen's Century Germany", Historical Journal, VI 1963. Gjengitt i The Limits of State Action, s. xxvii.

[70] Humboldt hadde på ingen måte et teleologisk historiesyn, slik som en del av hans samtidige.

[71] The Limits of State Action. s. 10.

[72] Ibid. s. 17-18.

[73] Ibid. s. 23.

[74] Ibid. s. 69.

[75] Ibid. s. 81.

[76] Ibid. s. 48: "The grand, leading principle, towards witch every argument hitherto unfolded in these pages directly converges, is the absolute and essential importance of human development in its richest diversity; but national education, since at least it presupposes the selection and appointment of some particular instructor, must always promote a definite form of development, however careful to avoid such an error. And hence it is attended with all those disadvantages which, as we have already seen, flow from such a positive policy; and I need only add that every restriction becomes more directly fatal when it operates on the moral part of our nature - that if there is one thing more than another which absolutely requires free activity on the part of the individual, it is precisely education, whose object it is to develop the individual."

[77] Ibid. s. 36.

[78] Ibid. s. 36: "Now the point to which the whole argument conducts us is the necessity of securing the consent of every individual. But this very necessity renders the decision by a majority of voices impossible."

[79] Ibid. s. 91: "…in order to provide for the security of its citizens, the State must prohibit or restrict such actions, relating to the agents only, as to imply in their consequences the infringement of others' rights, or encroach on their freedom or property without their consent or against their will."

[80] Ibid. s. 130-31.


Dette essayet ble skrevet vinteren og våren 1997 og trykket i magasinet 'Ideer om Frihet' samme år. Det ble også trykket i essay-samlingen Liberalisme på norsk, Red. Jan Arild Snoen, Nordbergs Aksidenstrykkeri, 2001. Jeg har rettet en del feil og gjort noen få tekstlige endringer.

© Bent Andreassen, 2017.