Chiron  -   a place of freedom

Et websted for frihet og individualisme

A web site for freedom and individualism








oppdatert 15.07.2014



En klassiker innen liberalismen

Wilhelm von Humboldt: Statsmaktens grenser

Bokens fulle tittel: Wilhelm von Humboldt: Statsmaktens grenser – en avhandling om deres begrunnelse og nærmere utstrekning. Unipub Forlag, 2011, 222 sider.

Statsmaktens grenser I november år 2011 utga Unipub Forlag (som nå er gått inn Akademika Forlag) det viktigste politisk-filosofiske arbeidet til den betydningsfulle prøyssiske filosofen Wilhelm von Humboldt. Verket ble skrevet i perioden 1789-92. Tittel: Ideen zu einem Versuch die Grenzen der Wirksamkeit des Staats zu bestimmen. På norsk er verket utgitt som Statsmaktens grenser – en avhandling om deres begrunnelse og nærmere utstrekning. At verket ble forfattet på tysk og at liberale idéer hovedsakelig er blitt utviklet i engelskspråklige land (og tildels i Frankrike) – kun i liten grad på tysk 1 – er nok en av de viktigste årsakene til at verket inntil relativt nylig vært lite kjent utenfor kretsen politiske filosofer, idehistorikere og forfatningsjurister. Verket tilhører den klassiske liberalistismens tanketradisjon, og er i den sammenheng både et radikalt og et sentralt verk.

Det er derfor en begivenhet at dette betydelige verket nå er blitt oversatt til norsk. Selv om verket fortsatt ikke er så veldig kjent, har dets påvirkning på ettertiden likevel vært betydelig. I løpet av de siste få tiårene har endelig verket blitt kjent blant liberalt interesserte lesere utover den snevre krets av fagfolk.

Det skulle imidlertid ta lang tid før påvirkningen kom. Humboldt forutså at han ville få alvorlige problemer med den strenge prøyssiske sensuren, noe som viste seg korrekt. Utgivelsen ble utsatt inntil videre, imidlertid også fordi Humboldt ønsket å bearbeide verket videre. Forholdene ble likevel ikke mer liberale i kongeriket Preussen, og det endte dessverre med at verket ikke ble utgitt mens han levde. Etter 1848 ble det et visst liberalt tøvær i tyskspråklige områder, med en bedre sikring av ytringsfriheten. Takket være hans bror Alexander von Humboldt, den kjente geograf og oppdagelsesreisende, kunne verket omsider utgis i 1851, nesten seksti år etter det ble forfattet.2

Da verket først ble utgitt fanget boken øyeblikkelig interesse, og påvirket tenkere i flere land. Bare et par år etter den forsinkede utgivelsen ble verket oversatt til engelsk – i 1854. Humboldt fikk på denne måten en avgjørende innflytelse på John Stuart Mill, som inspirert av Humboldts idéer forfattet Om friheten, et arbeid med visse likhetstrekk.3 Om friheten, utgitt i 1859 (On Liberty), er som kjent et av liberalismens store berømte skrifter, og det er vel nærmest umulig å overdrive innflytelsen dette arbeid har hatt på ettertiden. Verket ble oversatt til fransk i 1867. I vår tid med stadig økende offentlig formynderskap og byråkrati, som Humboldt retter seg skarpt imot, vil nok mange håpe at Humboldts verk etter hvert kan få en like sentral plass i politisk filosofi og teori. Eksempelvis har Professor emeritus Hillel Steiner i politisk filosofi ved University of Manchester har kalt verket for "an unsurpassed statement for the case for classical liberalism", og Friedrich Hayek kalte Humboldt for Tysklands største frihetsfilosof.4

Som liberal tenker fikk Humboldt imidlertid kun en begrenset innflytelse i sitt hjemland (tross flere utgivelser av verket), en innflytelse som etter hvert svant hen da den prøyssiske autoritære statstro vant sin politiske seier i området som til slutt ble et samlet Tyskland. Etter hvert som "vestlige liberale" idealer tildels ble fortrengt også utenfor det tyskspråklige Europa, til fordel for "nye idéer fra øst" – nettopp hovedsakelig fra Preussen – bestående av utopiske sosialistiske idéer og klassekamp på den ene siden, og tro på omfattende statlig dirigisme og planøkonomi på den andre, mistet også Humboldts verk mye av sin innflytelse i Europa. Etter andre verdenskrig har imidlertid Humboldts politiske skrifter, og da særlig Statsmaktens grenser, mottatt fornyet interesse. I utlandet ble verket lansert på nytt på engelsk i 1969 med tittelen The Limits of State Action. I 1993 gjorde Liberty Fund verket tilgjengelig igjen, og boken er fortsatt tilgjengelig fra forlaget. Verket er også gitt ut på nytt i Frankrike (2004), og er også oversatt til spansk, med nytt opplag i 2009. Nå foreligger altså verket også på norsk.

Det står gode krefter bak arbeidet med oversettelsen (Cand. Jur. Andreas Harald Aure og universitetslektor Øystein Skar) og utgivelsen. Boken har i tillegg et innledende analytisk givende essay av doktorstipendiat Ole Martin Moen, og et berikende, utfyllende og kunnskapsrikt etterord av professor Nils Gilje ved Universitetet i Bergen.

Wilhelm von Humboldt: Litt om hans liv og hans tid

Wilhelm von Humboldt er først og fremt kjent som språkforsker, arkitekten bak det prøyssiske utdannelsessystem, og grunnlegger av Universitetet i Berlin i 1810. Han var imidlertid også en betydelig politisk filosof og rettsteoretisk tenker, noe ikke minst Statsmakten grenser tydelig demonstrerer. Humboldt var en enorm intellektuell kapasitet og ble raskt regnet som et geni. Han viet store deler av sitt liv til studier, og ble dyktig i mange fag og vitenskaper. Han gjorde seg bemerket også som historiefilosof, hellenist, estetiker, litterær kritiker og komparativ filolog.5 Som vitenskapsmann kom han med avgjørende bidrag for utviklingen av flere vitenskapsgrener, spesielt språkvitenskapen. Han gjorde dessuten karriere som ambassadør i Vatikanstaten, Wien og London, og som statsmann ved flere betydelige internasjonale kongresser der politiske beslutninger skulle fattes. Humboldt hadde også en viktig rolle som leder for de prøyssiske liberale konstitusjonalister, der ikke overraskende tapte sin sak.6

Wilhelm von Humboldt ble født i Potsdam rett utenfor Berlin i 1767, sønn av en major og en fremtredende prøyssisk familie. Han tok juridisk eksamen og fikk en bred utdannelse i filosofi, filologi og statsvitenskap. Humboldt utviklet nære bekjentskaper med flere av datidens store tenkere og personligheter, ikke minst Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich Schiller.7 Humboldt innehadde mange offentlige stillinger, men han gikk aldri helhjertet inn for sin karriere. Flere av de mange embeter han besatt var for nokså korte tidsrom, og antyder at han ikke trivdes med den paternalistiske prøyssiske ånd av styring og kontroll.8 Etter at Preussen aksepterte Karlsbad-beslutningene 9 i 1819 trakk han seg da også fra alle offentlige embeter. Resten av livet oppholdt han seg for det meste på sin eiendom i Tegel i utkanten av Berlin. Han døde i 1835.

Humboldt ble påvirket av en rekke politiske tenkere og filosofer som Immanuel Kant, Gotthold E. Lessing, fysiokratene, de franske rasjonalistene og tidligere liberalistiske tenkere som John Locke og Adam Smith. Tiden han levde i var kompleks, for det var en brytningstid mellom flere tankeretninger. Det kan derfor være vanskelig å forstå alle sider ved Humboldts sammensatte politiske filosofi, som er et produkt av hans brede kunnskaper innen en rekke fag og tidens idéretninger.

"Die Aufklärung", som den tyske opplysningstiden (1650-1800) ofte kalles, fikk en annen karakter og et ganske annet innhold enn opplysningstiden i England og Frankrike. I disse "vesterlandene" ble opplysningstiden i viktig grad en reaksjon mot autoritetstro religiøs dogmatisme og en undertrykkende statsmakt. Liberalitet og opplysning gikk hånd i hånd. I den tyske kulturen derimot, understøttet opplysningstiden en sterk tro på statens absolutte makt og en dogmatisk respekt for herskeren. Her innebar forestillingen om naturloven en absolutisme fjernt fra idéene til tenkere som John Locke og baron de Montesquieu. I motsetning til i England og i Frankrike så man intet behov for konstitusjonelle sikringer. Det store flertall av tyske tenkere, deriblant den svært innflytelsesrike Gottfried Wilhelm Leibniz, hadde utviklet en skjebnesvanger tro på en menneskevennlig byråkratisk absolutisme 10, der senere skulle utvikle seg til en autoritær statssosialisme. Blant annet ble mange av universitetene under den tyske opplysningstid, og senere, opprettet for å utvikle regjeringskunsten (staatswissenschaften) og trene offentlige tjenestemenn, nettopp på grunnlag av en tro på opplyst statsdirigisme.

Mange intellektuelle reagerte imidlertid mot den autoritære prøyssermentaliteten, og mot det som mange vil betegne som en pervertering av opplysningstidens idealer, omtolket til et ideal for opplyst despoti – og lagt i hendene på en arrogant adelselite. I siste halvdel av 1700-tallet reagerte omsider flere store tenkere imot denne utviklingen. Blant disse var Kant (som likevel var motstander av selv en teoretisk rett til revolusjon) og Friedrich Schiller som sterkt hatet tyranni. Viktigst var likevel Humboldt som på slutten av 1700-tallet kom med flere politiske skrifter for toleranse og liberalisme. Med Humboldt startet for alvor utviklingen av tysk liberalisme. I ettertid forbindes tysk liberalisme først og fremst med utviklingen av en omfattende liberalistisk statsteori og for utarbeidelsen av teorier om Rettsstaten. Man gikk her grundig vil verks.11

Flere av Humboldts politiske skrifter viser at han ble påvirkning av den franske revolusjonen av 1789, og dens konsekvenser. Men som antydet ble han også påvirket av liberale verker fra "vesterlandene". Humboldt fulgte den urolige perioden under den franske revolusjon meget grundig, og oppholdt seg en stund i Paris under revolusjonen (i august 1789).12 Det bør nevnes at han i 1791 skrev essayet "Ideen über Staatsverfassung, durch die französische Konstitution veranlasst" (Thoughts on Constitutions), der han analyserte den nye franske grunnloven langs linjer beslektet med det store verket til Edmund Burke: Betraktninger over revolusjonen i Frankrike, publisert 1790 (Reflections on the Revolution in France). Idéne i Statsmaktens grenser er imidlertid lite beslektet med Burke,13 og verket er langt mer radikalt.

Humboldt var også en ledende skikkelse innen den tyske nyhumanistiske bevegelse,14 viss sentrale idé var en kamp for åndsfrihet, toleranse og humanitet. For Humboldt innebar det blant annet at menneskets dannelse stod sentralt – dannelse og utdannelse må til for å bli et helt menneske. Det stod noe allment viktig på spill i denne dannelsen, idet denne dannelsen er tett knyttet til den menneskelige humanitet som et ideal og et mål.15

Humboldts politiske filosofi og Statsmaktens grenser

Humboldts viktigste politisk-filosofiske verk er som nevnt Statsmaktens grenser. Tross sin unge alder ble dette et bredt anlagt og dyptgående verk hvor han forsøker seg på en syntese av mange av tidens tankeretninger. I den norske utgivelsen fyller denne teksten omtrent 150 sider.

Når Wilhelm von Humboldt har en sentral plass innen liberal politisk teori skyldes det at han ut ifra sitt grunnleggende etiske syn utviklet en konsekvent rettsstatstenkning. I verket reiser han det sentrale spørsmålet: hva er grensene for statens makt og virksomhet? Humboldt tar for seg område for område – utdannelse, religion, strafferett, velferd, krig, barns rettigheter, etc. – og analyserer disse i lys av sin etikk, sitt menneskesyn og sin forestilling om samfunnet, og ut ifra sin kunnskap i juss og statsmaktens virkemåte. Hele tiden har han statens legitimitet for øye. Statsmaktens grenser tar for seg denne rekken politiske og kulturelle områder og syr det sammen til et distinkt hele med en egenart som særpreger Humboldt. Hans politiske teori er relativt kompleks og er tildels en reaksjon mot den rene fornuftstenkning. I verket forsøker han å få til en avklaring og en syntese på et høyere plan mellom den gamle opplysningsånden, og de på den tid nyoppdagede romantiske følelser; altså mellom fornuft og rasjonalitet på den ene siden, og følelser og virkelighet på den annen.16 I dette veves inn enkeltmenneskets utvikling som et mål i seg selv.

Humboldt konkluderer med at statens oppgaver med få unntak må begrenses til å beskytte borgerne mot ytre fiender (med et militærvesen) og være en garantist for borgernes sikkerhet innad. Rettsstatens legitime fundament hviler på dette. Utover det skal staten gi fritt spillerom for individuell og nasjonal utfoldelse. Hans konklusjon er altså at statsmaktens virksomhet må begrenses til et minimum. Han var slikt sett en ekte laissez-faire tilhenger, ikke bare angående økonomisk virksomhet, men mer omfattende i all politisk og sosial sammenheng.

Humboldts konklusjon er ikke primært basert på et forsvar av naturretten; den konsentrerte han seg mindre om. Humboldt så på mennesket som en moralsk agent, og var således heller ikke tilhenger av utilitarisme med sin tendens til å redusere mennesker til mottakere av konkrete gleder og tilfredsstillelser. Dog hevdet ikke Humboldt derved at mennesket skulle underkaste seg bestemte moralske (kantianske) imperativer i tradisjonell forstand.17 For Humboldt er det enkeltmenneskets personlige utvikling som er det sentrale – det verdifulle – og i Statsmaktens grenser slår han meget overbevisende fast at dette mål best kan nås dersom individene får utfolde og utvikle seg fritt uten statens innblanding. Den kosmopolitiske Humboldt brant således for det frie, tolerante, åpne og pluralistiske samfunn.

Den alminnelige tyske holdning hos den styrende eliten på Humboldts tid, særlig blant kameralistene,18 var at samfunnet måtte kontrolleres og ledes gjennom staten av en opplyst overklasse. Man næret en forestilling om at samfunnet er å betrakte som et skapt kunstverk. Man trodde på et slags mekanisk konsept, der kunstig konstruerte strukturer av fordelt makt og byråkratisk hierarki skulle påtvinges samfunnet av en elite ovenfra. Således uttalte den ledende kameralisten, Johann Heinrich Gottlob von Justi, seg slik:

En riktig etablert stat må være presist analog til en maskin, hvor alle hjul og overføringer er nøyaktig tilpasset hverandre; og herskeren må være formannen, hovedkilden, eller bevisstheten som setter det hele i bevegelse.19

Humboldt var fundamentalt uenig i denne tankegangen. Den representerte antitesen av hans egen. Hans standpunkt gikk i retning av Adam Smith, og det kan hevdes at han tildels foregrep Hayeks tese om spontan orden.20 For Humboldt nærte en dyp overbevisning om at samfunnets orden, utvikling og vitalitet utelukkende stammer fra den spontane aktivitet og kreative energi til individene i samfunnet. Han oppfattet det som et grunnleggende trekk ved menneskene at de organiserer seg av egen fri og naturlig vilje, og at det er helt avgjørende at denne aktivitet får utfolde seg uhindret og spontant. Dirigering fra statens side medfører alltid en eller annen form for tvang, og dette vil hemme og forkrøple utviklingen. Det vil hemme det enkelte menneske– og derfor også hindre samfunnet – i å modnes og utvikle seg.

En annen – ny romantisk – tanke var forestillingen samfunnet som en organisme. I organismer finner vi indre sammenheng og selvbestemmelse. De er spontane, kreative og vitale – ikke bare passive mottakere av stimuli, slik autoritære plantenkere ser ut til å oppfatte individer. Organismer er imidlertid ikke bevisst selvbestemmende; hvis samfunnet er en organisme, hvor blir det da av samfunnsindividenes autonomi? Den blir borte. Humboldt benektet at samfunnet er en organisme eller et "organisk hele" både fordi det bryter med hans idé om individet som et bevisst og selvvirksomt vesen, og fordi en slik forestilling bryter med idéen om staten som et nyttig instrument kun når dens funksjoner og makt er underlagt strenge grenser. Det kan her forøvrig bemerkes at kultusen om samfunnet som en organisme er vanlig å finne nettopp hos populister og anarkister, samt hos diverse typer av tilbedere av den sterke stat. Faktisk har mange anarkister med forestillinger om et "organisk nasjonalt fellesskap" skiftet syn og blitt tilbedere av den sterke nasjonalstaten.21

Begge disse forestillingene – skapt kunstverk og organisme – bryter med idealet om det dannede individet som en opphøyet, fri, selvvirksom og selvbevisst moralske agent; et ideal som nettopp stod sentralt i tysk humanisme på slutten av syttenhundretallet, utviklet av tyske humanister og ifølge Burrow fullbyrdet av Kant.22 Dette idealet, denne troen på menneskets evne til selvvirksomt å utvikle og forfine seg, var av høyeste verdi for Humboldt, og han forlenger det til en hjørnesten i utviklingen av sin statsteori. Vi møter her begrepet bildung, med hvilket Humboldt mener den mest grundige, rikeste og mest harmoniske utvikling av individets potensiale. Humboldt åpner kapittel 2 slik:

Menneskets sanne mål – som er foreskrevet av den evig uforanderlige fornuft, ikke av omskiftelige tilbøyeligheter – er den største og mest velproporsjonerte dannelse av dets krefter til en helhet. Frihet er en grunnleggende, uunnværlig betingelse for denne dannelse.23

Vi ser at politisk teori og dannelse henger nøye sammen hos Humboldt. Et viktig element til for individets utvikling er at det må oppleve en variert livssituasjon; også dette knytter Humboldt intimt til frihet. Frihet skaper variasjon. Statlige inngrep vil derimot føre til at individets kreativitet begrenses, og slik vil mangfoldet innskrenkes og erstattes av en statlig homogenitet og sterilitet.24 I verket hevder Humboldt videre at moralsk selvbestemmelse er vesentlig for den menneskelige verdighet. Statlige sanksjoner og inngrep berøver individenes verdighet, undertrykker dets energi og øker dets avhengighet overfor staten.25 Statens dirigerende hånd bryter altså ned menneskelig verdighet og dets selvvirksomme potensiale, selv om denne hånd er velmenende.

Punktene nevnt over er sentrale elementer i Humboldts sterke kritikk av den paternalistiske styringsstat. Hans forståelse av hvor ødeleggende effekten er av statlig innblanding, gjorde ham til en overbevist motstander av alle offentlige institusjoner som på en eller annen måte skulle gripe inn og handle aktivt (positivt) for å bedre eller styre borgernes velferd og muligheter. Dette gjelder direkte virkemidler som fattighjelp så vel som indirekte virkemidler som utviklingshjelp til landbruk, industri og handel, samt alle mulige reguleringer (finans, import, eksport) politikere og den byråkratiske elite typisk nok tar i bruk i den sammenheng. To utvalgte sitater kan stå som eksempler:

Regjeringens ånd vil herske i alle nevnte tiltak, og uansett hvor klok og gavnlig denne ånd måtte være så bringer den med seg ensformighet og en fremmed handlemåte i nasjonen.26
Det som ikke er valgt av mennesket selv, hvor det blir begrenset og ledet, det går ikke inn i dets vesen, men forblir evig fremmed. Dette utretter mennesket egentlig ikke med egen kraft, men med mekanisk ferdighet.27

Sitatene, særlig det første, viser tydelig en likhet med Adam Smith. Et kjent sitat fra Smiths store verk, The Theory of Moral Sentiments (1759), lyder:

The man of system ... is apt to be very wise in his own conceit … he seems to imagine that he can arrange the different members of a great society with as much ease as the hand arranges the different pieces upon a chess-board; he does not consider that the pieces upon the chess-board have no other principle of motion besides that which the hand impresses upon them; but that, in the great chess-board of human society, every single piece has a principle of motion of its own, altogether different from that witch the legislature might choose to impress on it.28

Med “the man of system” forsto Adam Smith nettopp den mennesketypen som i sin forunderlige klokketro på “the spirit of system“ – med hvilket Smith mente planleggerens umettelige trang til å konstruere samfunnet som en maskin – anser seg selv for å tilhøre en elite med særlige evner til bevisst å dirigere samfunnet "til felles beste for alle". Humboldt nærte dem samme sunne skepsis og motstand mot denne styringstroen som Smith, ja kanskje i enda større grad.

Hos Humboldt skal statens lover i det hele tatt ikke initiere, men kun begrense. Loven skal være upartisk og dens regler være universelle. Som statsteoretiker hadde han altså en ganske annen innfallsvinkel enn Montesquieu, som forsøkte å finne frem til den beste form for statsstyre og så sikre friheten med en nøye uttenkt maktfordeling.

Som nevnt var Humboldts innfallsvinkel en ganske annen, nemlig: Hvor går grensene for statens makt? Dette tema går som en rød tråd igjennom hele verket. Så vidt meg bekjent er Humboldt den første som foretar en slik systematisk gjennomgang og i detalj diskuterer og begrunner disse grensene. Jeg nevner noen flere av hans konklusjoner:

Humboldt mente at oppdragelse (dannelse og utdannelse) er den viktigste grunnsten for individet. Følgelig trenger ingenting frihet i større grad enn nettopp dannelse og utdannelse. Humboldt skriver:

Etter hele dette resonnement kommer alt helt og holdent an på menneskets dannelse henimot det største mangfold; offentlig ansvar for oppdragelse derimot, vil – selv om man unngår feilen det er å la staten opprette eller lede et oppdragelsesvesen, og også om offentlig oppdragelse bare skulle gå ut på å ansette og betale oppdragere – alltid begunstige en bestemt type oppdragelse.29

Dette kan synes å være et særlig viktig punkt i dag. Kanskje spesielt i Norge, hvor staten sterkt dominerer nesten all skoleutdannelse. I hvilken grad begunstiger skoler og universiteter bestemte politiske og sosiale holdninger, og i hvilken grad opererer skolevesenet – som nesten helt og holdet er finansiert av statsmakten – underhånden med fordømmelse av holdninger som statsmakten ikke liker, fordi det kan true dens fremtidige styringsmakt? Det var spesielt viktig for Humboldt å påpeke at staten overhodet ikke må intervenere i individenes oppdragelse og utdannelse. Dette felt ligger helt og holdent utenfor statsmaktens virke.

Humboldt returnerer til dette tema i et senere kapittel som angår dannelse og moral. Han kobler dette til oppdragelse og hans konklusjon er at staten må avholde seg fra ethvert forsøk på direkte å styre eller indirekte å påvirke nasjonens moral og karakter. Han skriver:

Alt som kan fremme moralen og karakterens forbedring – fortrinnsvis alt særskilt tilsyn med oppdragelse, religionsundervisning, luksuslover osv. – ligger simpelthen utenfor statsmaktens grenser.30

Humboldt var klar over at det i forholdet mellom frihet og dannelse ligger et problem: Uten frihet kunne ikke dannelse fremmes og uten dannelse kunne ikke politisk frihet utøves. Likevel tildeler altså ikke Humboldt statsmakten noen rolle i individets dannelse. Dannelse vil tvert imot kunne utvikles – over tid – ved at staten garanterer individenes frihet:

Av den grunn må for alltid lovgiverens definitive mål – og som sann kunnskap om mennesket snart vil lære ham bare kan oppnås ved å garantere den største frihet – være følgende: at borgernes dannelse bringes opp på et så høyt nivå at de motiveres til å fremme statens formål alene i visshet om at staten som institusjon gjør det mulig for dem å forfølge sine egne, individuelle mål. Opplysning og en fremskreden åndsdannelse er imidlertid nødvendig for at borgerne skal oppnå en slik innsikt, noe som ikke kan oppstå der den frie undersøkende ånd begrenses av lover. 31

Bildung – individets selvvirksomme utvikling og dannelse – har avgjørende betydning også for Humboldts historiesyn. Hans tanke er at historien utgjør en selvutdannelse av menneskeheten. Denne prosess skjer gjennom en kreativ akseptering av historiske erfaringer på godt og ondt, og dette gjør historisk fremgang mulig.32 Det er altså ikke bare individet som lærer og utvikler seg gjennom tenkning og erfaring, men hele den "historiske prosess" kunne Humboldt se på som en utvikling mot det stadig høyere ved å lære av feil og suksess.33 Forestillingen er imidlertid tett koblet til den spontane aktivitet og kreative energi som kun kan vokse og utvikle seg når individene lever i frihet, altså under tilstanden fravær av statlig tvang. Dette utgjør faktisk er et nøkkelelement i Humboldts politiske filosofi, og viser hvor viktig Humboldt anså frihet for å være for samfunnets vekst og utvikling.

Hva så når store fellestiltak må igangsettes, som for eksempel ved katastrofer som sult og oversvømmelser? Også her viser Humboldt at han er en radikal og selvstendig tenker. For selv når slike store fellestiltak må iverksettes trengs ikke denne fellesinnsatsen å gjøres i statlig regi. Slike fellesinnsatser kan utmerket organiseres i regi av frivillige fellesskap på et nasjonalt nivå, skriver Humboldt.34

Humboldt gir flere forskjellige (men ikke motstridende) svar på hvorfor statens makt må begrenses. Statens makt må i tillegg begrenses fordi den part som har ansvaret for å garantere borgernes sikkerhet (mot ytre og indre fiender - det er slik Humboldt definerer sikkerhet), må inneha absolutt makt. Ellers kan staten ikke garantere denne sikkerheten. Denne absolutte makt vil staten automatisk og naturlig bruke på alle områder som ligger innenfor dens virke. Humboldt skriver:

Men her viser nettopp erfaringen de korrumperende følger som oppstår dersom hensikten om å bevare sikkerheten og samtidig oppnå andre formål blir forbundet med hverandre. Den som skal utføre denne oppgaven, må, av hensyn til sikkerheten, besitte absolutt makt. Men denne makten utvider [staten] nå også til det øvrige. Jo mer institusjonen fjerner seg fra sitt utgangspunkt, desto mer vokser makten og desto mer forsvinner det sentrale i den grunnleggende overenskomsten [for staten].35

Enda et viktig argument er at selv ikke et representativt system kan avspeile pluraliteten i samfunnet ved at alle meninger blir representert. Humboldt mente at det ikke er nok at et flertall er fornøyd med politikken som føres. Alle må i størst mulig grad selv kunne velge, og det kan kun skje i en minimumsstat. Sitat:

Men også om den grunnleggende overenskomst blir bevart, og statsdannelsen i snevreste forstand er en nasjonalsammenslutning, kunne allikevel enkeltindividenes vilje bare komme til uttrykk gjennom representasjon, og den som representerer flere samtidig, kan umulig være et så nøyaktig redskap for meningen til ethvert enkeltindivid som er representert.36

Mange vil vel kjenne igjen vår moderne tid med stadig voksende statsmakt og byråkrati her. Hvor mye bestemmer vi selv? Hvor stor kontroll har individet over sitt liv i dag, hvor stadig flere og flere beslutninger legges ikke bare til Stortinget, men gjøres direkte i statsforvaltningens forskjellige etater gjennom omfattende fullmaktslovgivning? Humboldt så tydelig hva resultatet vil bli når ikke statsmaktens grenser er klare og sterkt begrenset.

Statsmaktens oppgaver

Hva mente så Humboldt befinner seg innenfor grensene for statens virke? Hva er statens legitime oppgaver? Som nevnt skal statsmakten være garantisten for borgernes sikkerhet, hvilket vil si at staten skal garantere borgernes liv, frihet og eiendom. Det er fordi individet ikke selv kan garantere sin egen sikkerhet, at staten har en eksistensberettigelse. Denne sikkerheten skal staten utøve passivt gjennom et nedskrevet lovverk som gjelder likt for alle – rettsstaten. Det skal kun reageres når et individs retter brytes eller alvorlig trues. Humboldt skriver:

Det skulle på denne bakgrunn la seg gjøre å stille opp følgende grunnsetning: For å sørge for borgernes sikkerhet skal staten forby eller innskrenke handlinger (som kan knyttes til en som handler) som har eller sannsynligvis vil føre til at andres rettigheter krenkes, dvs. at andres frihet eller eiendom blir forringet uten samtykke eller mot deres vilje. Ved sannsynlighetsvurderingen må det alltid både tas hensyn til størrelsen av den skade man frykter vil kunne skje og viktigheten av frihetsinnskrenkningen som oppstår ved forbudsloven. Enhver begrensning av den personlige frihet som går ut over dette eller gjøres av andre hensyn, ligger derimot utenfor statsmaktens grenser. 37

En av statens få legitime funksjoner – den mest sentrale – blir å håndheve loven, vel å merke en lov begrenset til paragrafer som skal garantere borgernes sikkerhet. Vi finner den samme tankegangen om en sterk begrenset statsmakt hos Locke (Two Treatises of Government, 1690). Håndhevelse av loven innebærer at staten også er den part som straffer de som forbryter seg mot loven. Straff må imidlertid ikke være strengere enn lovovertredelsen tilsier, for hensikten med straff er å avskrekke.38 Humboldt foretar en meget omfattende diskusjon av lover og straff som det ikke er plass til å gå inn på her.

Humboldt mente at en konsekvens av å skulle garantere borgernes sikkerhet er at personer som ikke er i stand til å gjøre bruk av sine evner, må få spesiell beskyttelse i form av omsorg som skal sikre deres fysiske, intellektuelle og moralske velferd. Dette gjelder barn samt voksne med en klar mental svikt (åndssvake og sinnssyke). Omsorgen skulle imidlertid ikke organiseres gjennom "positive" virkemidler. For barns vedkommende skulle det skje gjennom et lovverk som påbyr foreldre å ta godt vare på sine barn, inklusive å sikre deres velferd og utvikling.39

Det gjenstår å se i hvilken grad Humboldts politiske teori vil påvirke samtiden og fremtiden.

∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼∼

Wilhelm von HumboldtWilhelm von Humboldt:

Hvis det er vakkert og oppløftende å se et folk bryte sine lenker i full visshet om at dette er deres rett som mennesker og borgere, må det være enda vakrere og mer oppløftende å se en prins frivillig fjerne disse lenker og gi sitt folk frihet – ikke av velgjørende godhet, men som oppfyllelsen av sin første og mest uomgjengelige plikt.





Noter

[1] Jeg ser da bort ifra ordoliberalismen som ble utviklet i Vest-Tyskland etter annen verdenskrig (som for øvrig langt ifra foreskriver minimumsstaten).

[2] Noen få kapitler av verket var blitt trykket høsten 1792. Kapittel 5,6 og 8 i Berlinische Monatsschrift, og kapittel 2 og første del av kapittel 3 i Friedrich Schillers journal Neue Thalia. Kilde: Redaktør J. W. Burrows introduksjon, side xvii i Humboldts The Limits of State Action. Liberty Fund, 1993 (heretter Limits).

[3] Ibid, side xviii. Mill uttalte i sin Autobiography at "the only author who has preceded me… of whom I thought it appropriate to say anything was Humboldt."

[4] Friedrich A. Hayek: The Constitution of Liberty, London, 1993, side 434.

[5] Limits, side xix-xx. Blant annet kalte Mme de Staël, en kjent sosietetskvinne i Paris som "hadde møtt alle", ham for "la plus grande capacité de l’Europe". Det finnes flere lignende uttalelser.

[6] Limits, side xviii.

[7] Ibid, side xviii.

[9] Ibid, side xx.

[9] Beslutninger fattet på en konferanse av utsendinger fra tyske stater. Betegnes som en politisk seier for fyrst Metternich. Vedtakene gikk ut på å innføre sensur, føre skarpt tilsyn med universitetene og forfølgelse av alle "demagoger". Vedtaket ble opphevet i 1848. Aschehougs og Gyldendals Store norske leksikon, 1986.

[10] Encyclopedia Britannica Online, 1997 versjon. For øvrig hadde også lutherismen sin klare innflytelse på utviklingen av den tyske autoritetstro.

[11] Øystein Sørensen: Ideer om frihet, side 35. Cappelen, 1986.

[12] Statsmaktens grenser, side 29.

[13] Limits, side xxi.

[14] Denne bevegelsen oppsto mot slutten av 1700-tallet. Den ble startet av den tyske arkeologen Johann J. Winckelmann, utviklet og ble ført videre av bl.a. Goethe, Schiller og særlig Humboldt.

[15] Politikens filosofileksikon.Politikens Forlag, 1994.

[16] Limits,side xxi-xxii, xxv.

[17] Ibid, side xliv.

[18] Av ordet Kameralwissenschaft (Wikipedia 2012). Dette ble grupperingen/skolen kalt som var tilhenger av en sterk, byråkratisk og aristokratisk styring av staten. Kameralistene var også preget av merkantilisme i sin tenking. Philip A. S. Taylor: A New Dictionary of Economics. Routledge & Kegan Paul, 1969.

[19] Geraint Parry: "Enlightened Government and Its Critics in Eighteen's Century Germany", Historical Journal, VI 1963. Gjengitt: Limits, side xxvii. Anmelders oversettelse og uthevelse.

[20] Hayek redegjør for spontan orden i flere av sine arbeider. Et av hans mest berømte er "The Use of Knowledge in Society" fra 1945. Gjengitt i essaysamlingen Individualism and Economic Order,, 1948. Det bør bemerkes at Hayeks fokus primært er økonomisk – det frie konkurransebaserte marked.

[21]Limits,, side xxvii-xxviii.

[22] Ibid, side xxviii.

[23] Statsmaktens grenser, side 45.

[24] Den som i sin tid besøkte landene bak Jernteppet vil tydelig kjenne igjen dette.

[25] For eksempel Statsmaktens grenser, side 54: " Den som ledes ofte og mye, kommer lett til likesom frivillig å ofre resten av sin selvstendighet. Han tror seg hevet over bekymringer når han er i fremmedes hender og at det er nok bare å vente på deres ledelse og følge den."

[26] Ibid, side 52.

[27] Ibid, side 57.

[28]The Theory of Moral Sentiment. Liberty Classics, 1976, side 380-381.

[29] Statsmaktens grenser side 83.

[30] Ibid, side 118.

[31] Ibid, side 5, 99.

[32] Dette må ikke tolkes som at Humboldt hadde et teleologisk historiesyn, som en del av hans samtidige. Det hadde han ikke.

[33] Limits, side xxix.

[34] Statsmaktens grenser side 68.

[35] Ibid, side 68-69.

[36] Ibid, side 69:

[37] Ibid, side 128.

[38] Ibid, side 148, 163.

[39] Ibid, side 165-166, 168-169.