Chiron  -   a place of freedom

Et websted for frihet og individualisme

A web site for freedom and individualism








oppdatert 15.07.2014



"Kampen fortsetter"

Marxister er fortsatt marxister..

- og målet er fortsatt Vestens undergang. Hva enten det er marxister, marxist-leninister, neo-marxister eller kulturmarxister, som i sum utgjør den store majoriteten av politisk aktive venstre-ekstremister.

Revolutionary LeninI en meget interessant artikkel forfattet av Roy Vega publisert på domument.no (http://www.document.no/2011/01/wikileaks-grunnleggerens-psyko-ekstremistiske-verden-ii-psyko-ekstremistiske-verden-ii/) kan vi blant mye annet lese følgende observasjon gjort av Redaktør Arnand de Borchgrave i Washington Times. Han skriver at Julian Assange opplevde Sovjets oppløsning som et personlig nederlag, og at det var et sterkt urettferdig nederlag. Denne viktige observasjon er bakgrunnen til at jeg har skrevet denne artikkel.

Jeg tror vi gjør klokt i å erkjenne at Julian Assange ikke bare tilhører et ørlite mindretall der (fortsatt) deler denne følelsen. Selv om det brede lag av den ekstreme venstresiden (i Norge fra AUF/SV og videre "ut mot venstre") til dels var skeptisk til Sovjetunionen, var denne skepsis ikke av fundamental art, altså av ideologisk karakter. Det er mer tale om en skuffelse fordi store håp ikke ble innfridd, men disse håp ble aldri borte. De eksisterer fortsatt. Venstresiden håpet – og håper fortsatt – tross mye skuffelse på at når de "rette historiske betingelsene" omsider ville oppstå, skulle den store utopiske sosialiststaten tvinge seg frem gjennom en strålende revolusjon, hva enten det ville skje i Sovjet, i Kina, i Albania, på Cuba eller i Nord-Korea. For "første fase" hadde jo "tvunget seg frem": Forkastelsen og nedkjempelsen av den "onde utbyttende kapitalismen". Håpet har vært at denne "første seier" på en eller annen måte skulle danne grunnlaget for en videre historisk prosess som skulle resultere i nettopp den rette type proletarstat der skal danne grunnlaget for innfrielsen av deres store utopiske drøm – det klasseløse samfunn med full likhet og frihet fra enhver form for materiell nød. Man levde videre i sitt sterke eksistensialistiske håp på "historiens videre nødvendige gang". Skjønt, etter hvert som skuffende nyheter strømmet ut fra Sovjet og Kina, så håpet mange også at det var i andre deler av verden de rette betingelsene for den store revolusjonen skulle ligge, nemlig i u-landene som de mente var og fortsatt mener er (og eksistensialistisk sett kanskje mene) utsatt for og herjet av en nærmest usynlig postkolonialistisk vestlig kapitalistisk utbytting – anført av USA. I desperasjon har mange endog håpet på at de rette betingelsene kunne oppstå internt i det rike Vesten. Dette har kulturmarxistene basert seg på, men de har anvendt en ganske annen strategi. De har misbrukt ytringsfriheten på vestlige universiteter, og benyttet den til å utvikle og "selge" hypoteser basert på etikk og påstander som skulle medvirke til at for eksempel kjernefamilien brytes ned gjennom å propagandere for hemningsløs fri sex og mannshatende feminisme. Splitt og hersk!

Når jeg skriver "håper fortsatt på", selv etter Sovjets definitive sammenbrudd og Kinas utvikling mot kapitalisme, så er det fordi "håpet ikke vil gi seg", men overlever ved å rette seg mot andre regimer og kulturer. Som Cuba, som Venezuela (skjønt nå er jo Hugo Chávez død), som, som … ja, hvor?

The mad philosopher MarxJeg hevder altså at opplevelsen av et personlig nederlag, og at dette nederlaget i stor grad ble følt som et grunnleggende Urettferdig (med stor U) nederlag, var en ganske utbredt følelse på den "radikale" venstresiden. Jeg vil tro at det store flertallet av aktive og rettroende venstreekstreme opplevde det slik. Og jeg påstår at mange fortsatt føler det slik. I kjølvannet av dette voldsomme eksistensialistiske nederlaget bør det ikke forundre at mange reagerte med å "krype i fosterstilling" og sutre noen år. Som metafor: Der ligger de og suger på tommelen, restituerer seg og begynner så å spekulere: "Hva nå – hva skal vi gjøre nå?" Naturligvis har en del klart å nyorientere seg. Men som vi kan erfare fortsetter mange av dem som før, men kanskje de nå i større grad taktisk har vendt seg mot Vesten, selv om de fortsatt håper på at miraklet skal oppstå i et eller annet u-land.

I det relativt frie Vesten blant de som ikke er venstreekstreme, både med og uten høyere utdannelse, ble den relative stumheten fra den ekstreme venstresiden raskt fortolket både som sosialismens og den akademiske marxismens død (i hvert fall i sin mer gammelmodige form). Venstresiden, mente man, hadde omsider våknet opp etter å ha "fått virkeligheten midt i fleisen". Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao, og flere andre revolusjonære ledere og "tenkere" ville nå ganske sikkert bli kastet på historiens søppeldynge, hvor de ville ligge og råtne bort. TV-bilder syntes jo å bekrefte dette, for til stadighet fikk vi se videoklipp av folkemasser som rev ned statuer av Marx, Lenin og ikke minst av Stalin.

Dette har vist seg å være en alvorlig feiltolking. I ettertid, når vi tenker grundigere etter, ser vi at det nå engang må ligge i utopismens og ønsketenkningens natur at de som av forskjellige årsaker er styrt av en grunnleggende eksistensialistisk natur må forbli utopister. For utopisme er først og fremst et psykologisk fenomen, og ikke et politisk. Sagt på en annen måte: Årsaken er psykologisk, men symptomene slår ut i utopiske politiske ønskedrømmer som blir utviklet til ideologier med et klart religiøst preg. Når denne utopiske hangen kanaliseres i bestemte retninger slår den ut i ekstreme og ofte voldelige politiske aktiviteter. Utopister klarer ganske enkelt ikke å hamle opp med en grå og nokså kjedelig hverdag der man daglig må slite for føden, hvor det eneste man har å se frem til, for å sette det litt på spissen, er neste lønnsoppgjør. Så for å kunne holde ut hverdagen må det kompenseres med strålende forestillinger hvor perfekt verden kan bli, bare de rette "historiske betingelsene" oppstår. I gamle dager kunne eksistensialister tro på Gud og en perfekt ettertid i Himmelen, Etter at vitenskap og rasjonalisme har vokst frem, fortoner slikt seg som overtro og manglende bevisstgjøring gjennom utdannelse. Så en ny overtro måtte overta og utvikle seg. Himmelen ble projisert ned på Jorden i form av det klasseløse likhetssamfunnet som skulle danne springbrettet inn i et menneskeskapt paradis på Jorden. Troen ble muliggjort av Marx. Det eneste som måtte til var at utopiske sosialistiske forestillinger som allerede eksisterte, ble omgjort til "fremtidige fakta" gjennom en påstand om at en ny vitenskap hadde avdekket eksistensen av "historisk-materialistiske lover" som nødvendigvis ville gå sin gang og som garanterte Utopia engang i fremtiden.

Hva vi var vitne til var altså bare en tiltrengt pause. Som når et barn løper inn på rommet for å hulke sårt på sengen, og siden reise seg igjen og springe ut i verden i ny aktivitet. Det tok den ekstreme venstresiden syv til ti år å komme til hektene igjen etter Sovjets og Murens fall. Drømmen er der fortsatt for de kan ikke leve uten. Og hatet til hverdagen, som gjennom marxistisk "forklaring" kunne fokuseres til et hat mot Vesten og kapitalismen – hverdagsverdenen hvori de selv "lidelsesfullt" lever – kan nå ikke usannsynlig ha vokst seg enda bitrere. Nettopp på grunn av det Urettferdige nederlaget. "Det onde" har klart å bestå på bekostning av alt det gode som skulle komme, og som de er hellig overbevist om at de selv tilhører (dette indikerer jo at de ligger under for en patologisk selvrettferdighetsmani).

Håpet om en fremtidig revolusjon i regi av en idealisert underklasse (styrt av denne klassens intellektuelle "hode") eksisterer fortsatt, vil jeg anta. Men denne fremtiden er blitt skjøvet nokså langt inn i – fremtiden. Det betyr ikke at de venstreekstreme ikke lenger har en dagsaktuell strategi. Lenins "Hva må gjøres", vil jeg hevde, er nå blitt (i minst ti år) kanalisert mot de venstreekstremes behov for å oppleve Vestens endelige nederlag og undergang. Å se kapitalismen, den vestlige verden, og alle "vestlige idéer" lagt i grus er nå – på toppen av det tidligere – koblet mot den personlige nederlagsfølelsen som svir i de venstreekstremes hjerter. Som de altså i sin selvgodhet presterer å oppfatte som urettferdig, enda de selv på ingen måte har lidd last eller nød på grunn av dette (og enda Marx aldri mente at "alt vestlig" er ondt og må vekk). Hat mot en innbilt eller reell fiende har det med å utkrystallisere seg i hard og uforsonlig kamp, der alle midler er tillatt. Og ifølge Lenin er jo nettopp alle midler tillatt. For å reflektere litt tilbake i tid på det. En AKP-ml'er motsa meg på Universitetet i Oslo, campus Blindern, helt på slutten av 1970-tallet, da jeg hevdet at misunnelse er en dårlig menneskelig egenskap. Han sa: "Misunnelse er den fremste og fornemste av alle dyder." Da jeg forbauset spurte hvorfor, svarte han kort: "Det fremmer revolusjonen." Altså, alt er tillatt. Inklusive en lære som fremmer misunnelse og derved hat, dersom dette er midler som kan tas i bruk for å "knuse fienden".

Behovet for å oppleve Vestens nederlag, og den nødvendige følelsen av fiendskap dette avføder, er for øvrig forankret i den marxistiske variant av hegeliansk dialektikk: Tese – antitese – syntese (dette skjema er felles for begge). I aktiv politisk kamp kom marxistene, eller rettere marxist-leninistene, aldri lenger enn til antitesen (og ikke lenger i "vitenskapen" deres heller). Det vil her si til kampen mot kapitalismen og det "borgerlige" samfunn som vil bli knust når en ny tid kommer der underklasses interesser ikke lenger kan forenes med samfunnet "den utbyttende klassen" har skapt, nettopp gjennom sin utbytting (denne "teori" går helt tilbake til Det kommunistiske manifest, 1848). Dette har også utgjort et eget romantisk motiv i marxismen, der man er helten, eller blant heltene, som kjemper for Den Store Rettferdige Sak. For øvrig kommer en Luthersk lignende "alt eller intet" holdning in i bildet. Det er slike sentrale elementer i marxistisk lære som tiltrekker seg en bestemt type mennesker: en religiøs mennesketype med sterkt følte eksistensialistiske behov som ikke orker hverdagen, men overlever på drømmer om en perfekt fremtid.

For venstreekstremister er som nevnt alt tillatt i kampen mot Vesten og alt vestlig. Man stopper ikke med infiltrering av fagforeninger, media, universiteter og kunstverdenen. Vi må derfor heller ikke bli forbauset over mangfoldet i de venstreekstremes allianser. Det hele er styrt av Lenins lære om at målet helliger ethvert middel – uansett. De siste 10 årene har alliansebyggingen vært konsentrert rundt Islam. Denne læres fanatiske kombinasjon av religion og totalitær politisk ideologi er blitt de venstreekstremes, marxist-leninister eller ikke, håp i den nære fremtid. Det er den voldelige fanatismen som råder innen hva man helst vil kalle radikal Islam, som venstreekstremistene håper vil utgjøre en "ekstern brekkstang" (den bygger jo verken på marxistisk-leninistisk lære eller utopisk sosialistisk likhetsideologi) som sliter ned vestlig tro på sin utenrikspolitikk. Vel og merke i kombinasjon både med venstreekstremistenes femte kolonist-lignende nedbryting fra innsiden og "stealth Jihad" ved muslimsk innvandring og penetrering i vestlige samfunn.

Etterord

Lesere vil kanskje ha merket seg at jeg konsekvent, unntatt ett sted (i anførselstegn), bruker betegnelsen venstreekstrem og ikke venstreradikal. Å tenke radikalt betyr å gå til roten av et problem, å tenke gjennomgripende. I politisk sammenheng vil "å tenke gjennomgripende" ikke nødvendigvis føre til gjennomgripende forandringer i samfunnet, med mindre det viser seg at samfunnets politiske og sosiale ordninger er så feilaktige eller så skakkjørte at gjennomgripende forandringer må til. Marxister i forskjellige avskygninger vil riktig nok ha gjennomgripende forandringer, men dette er blitt et mål i seg selv og ikke et middel. Total forandring avspeiler deres "utopi-drømmende tilstand", som er basert på et dypt eksistensialistisk behov. Marxister har altså ikke ved hjelp av analyse og empiri funnet frem de dypeste og mest fundamentale årsaker til samfunnets problemer, slik de selv er hellig overbeviste om. Det som preger psykologien til politiske aktivister påvirket av forskjellige bisarre marxisme-avarter er derfor ikke at tankegangen er radikal. Det er at den er ekstrem! Utslagene har derfor også blitt ekstreme og totalt nedbrytende i de samfunn som har opplevd såkalte kommunistiske revolusjoner.