Chiron  -   a place of freedom

Et websted for frihet og individualisme

A web site for freedom and individualism








oppdatert 15.07.2014



Kommentar  2014

Kollektivisme og dens konsekvenser

Kollektivismens etiske fundament er at gruppens ønsker og mål må prioriteres foran og over ønskene og målet til det enkelte individ. Ofte begrunnes dette moralske imperativet i avhengigheten som eksisterer mellom individer i en gruppe – eller i et samfunn. Dette innebærer ofte en forestilling om at kun dersom alle underordner seg gruppen vil et folk eller en klasse i prinsippet kunne nå sine mål.

I flere århundre har tilhengere av kollektivisme vært flinke til å nedbetone eller uskyldiggjøre hva kollektivisme i realiteten innebærer. Det synspunktet at kollektivet må stå i sentrum rettferdiggjøres ofte i vage termer som at "vi", hva enten det er oss alle sammen, eller "styringsmaktene", må tenke på "samfunnets felles beste" eller "den generelle viljen", slik Rousseau uttrykte det. Men lar innholdet av slike uttrykk seg fysisk realisere som program? Finnes det i folket noe slik som "en generell vilje" eller eksisterer det noe slikt som "samfunnets felles beste"? Det finnes nok enkelte forhold eller saker som, veldig overordnet sett, de fleste mennesker vil være enige i, og slik sett kan anses som det "felles beste". Det kreves imidlertid neppe evne til dyp refleksjon for å oppdage at talemåter som "den generelle vilje" og "det felles beste" mest er innholdsløse fraser som ikke er til hjelp når beslutninger skal tas for å nå konkrete mål. Dessverre reflekterer de fleste alminnelige mennesker ikke over slikt, men lar seg dupere av politiske floskler. Folk flest er dessuten lært opp til å tro at innholdet av slike floskler som regel er begrenset til moralsk å bety at vi ikke bare kan gå rundt å tenke egoistisk.

Det viser seg historisk at i kollektivistiske samfunn er ikke kollektivismens moralske imperativ begrenset til å forhindre eller forby handlinger som skader gruppen eller helheten. Heller ikke er slike samfunn begrenset til en generell moralregel om at man overordnet sett må tenke på "det felles beste". Tvert imot kreves det, som det lyder, at "fordi" individet ikke kan være noe i seg selv alene, må individet gå opp i helheten. Men selvsagt viser det seg at når kollektivister blir bedt om å forklare hva de mener med at individet må "å gå opp i helheten", så klarer de ikke å gi en fornuftig eller sammenhengende forklaring.

Kollektivismes fokus er altså på gruppen, hva enten det er en utvalgt gruppe som en rase eller en arbeiderklasse, eller hele samfunnet eller en økologisk enhet bestående av mennesker, dyr og planter. For kollektivister er kollektivet (alternativet økosystemet) det moralske sentrum, og individet skyves derfor i etisk sammenheng ut i periferien og anses kun som en del av – en brikke i – et større hele. For kollektivister er det en innbilt helhet som danner utgangspunktet for å vurdere av hva som er rett og hva som er galt. Hva som er best for individet er således uvesentlig, eller i beste fall av underordnet betydning. Med et begrep kan vi si at kollektivisme innebærer etisk holisme. Ekte kollektivister kan nødvendigvis ikke se på individet som "hellig og ukrenkelig", en betegnelse som tidligere ofte ble brukt av de som moralsk setter individet i sentrum. Hvis noe er "hellig og ukrenkelig" for kollektivisten, er det gruppen eller økosystemet. Altså "helheten".

Idé og praktisk politikk hører sammen. Kollektivisme som moralsk standard får nødvendigvis klare konsekvenser for måten samfunnet bør organiseres på, og derfor vil og må kollektivister innføre en samfunnsform som innebærer at samfunnet effektivt og uten alvorlige hindringer kan styres i den retning "kollektivistene ønsker".

En logisk konsekvens av kollektivisme er at samfunnets produktive liv må innrette seg etter kollektivistenes utopiske forestillinger, eller som de tillater seg å uttrykke det, etter "folkeviljen". Kollektivistisk tenkning medfører derfor at det produktive liv, altså landets industri og næringsliv, ikke kan være individualistisk organisert – det vil si styres ut fra personlige interesser og profittmotiver. Det er produksjon som gjør at vi overlever, så skal kollektivet settes i sentrum, må man ha garanti for at vare- og tjenesteproduksjon tjener hva man innbilder seg er fellesskapets interesser. I praksis får vi følgelig at all produksjon og næringsliv må underordnes staten, fordi kun staten som institusjon er sterkt nok til å sikre "fellesskapets vilje". Hvorvidt man rent formelt tillater at eiendomsretten til produksjonsmidlene forblir i private hender eller ikke, er en bagatell, for det er reell produksjonskontroll som teller.

Etter at kollektivismen er innført vil samfunnets borgere oppdage at de har fått planøkonomi. En stund senere vil de til sin skrekk innse at dette i praksis betyr kommandoøkonomi. All produksjon vil være sentraldirigert og kvoteregulert. De vil oppdage at "samfunnets felles beste" i realiteten ikke er annet enn de erklærer som til enhver tid strømmer ut fra kommandosentralen – fra staten! Det siste store sjokket vil komme når borgerne erfarer at kommandoøkonomi innebærer at deres eget produksjonsliv må dirigeres av staten. Kollektivisme betyr slavegjøring av alle som ikke tilhører den absolutte eliten som dirigerer staten.

For sent vil de fleste kollektivister – naive idealister med liten virkelighetskontakt – oppdage at "det gode samfunn" ikke er annet enn en personlig mental projisering som sterkt varierer fra individ til individ, også blant kollektivister. De vil splitte seg i forskjellige fraksjoner og intenst motarbeide hverandre. Forkaster ikke befolkningen kollektivismen i tide, vil nettopp mange kollektivister våkne opp i omskoleringsleire og under seg over hvordan de kunne endte opp der. Det vil si de av dem som ikke mister sin moralske integritet og "går aktivt inn i partiet" for å overleve.

Kollektivisme bunner alltid i absurd tenkning, uten noen direkte kobling til moral og etikk. Hovedårsaken er en overveldende begrepsforvirring. For det første: Selv om det er riktig at det eksisterer en avhengighet mellom individer i den gruppe, så er denne svakere enn kollektivister og politikere flest vil ha det til. For det andre er det ikke slik at kollektivet er avhengig av innsatsen til "det enkelte individ". Det kan enkelt demonstreres ved å påpeke at flere prosent av den voksne befolkningen kan gå arbeidsledig uten at "kollektivet" (samfunnet) av den grunn havner i dyp krise. Situasjonen er tvert imot at individer uten arbeid er avhengige av "samfunnet" for å overleve. Det innebærer ikke nødvendigvis en avhengighet av staten, men kan være begrenset til en avhengighet av relativt få individer.

For det tredje og helt avgjørende: Avhengigheten er mellom individer og aggregater av individer og ikke mellom individ og samfunn, for fysiske entiteter som samfunn, kollektivet, gruppe, folk, stat, etc. eksisterer ikke, og kan ikke eksistere. Det er de som tror det som må rydde opp i sin fundamentale begrepsforvirring. Slike ord er ikke annet enn mentale konstruksjoner som betegner forskjellige relasjoner mellom individer på forskjellig nivå. Det kan derfor heller ikke eksistere noe slikt som "samfunnets felles beste". Først og fremt fordi at noe som ikke eksisterer kan "eie" et attributt "felles beste". Men også fordi vi alle har svært forskjellige oppfattelser av hva som er til "felles beste". Ei heller kan individet gå opp i en innbilt helhet hvor det "mister seg selv". Og så er det faktisk slik at individet – i særdeleshet – er noe i seg selv, alene.

Det lar seg jo ikke benekte at individer konkret har fysisk eksistens. Gruppen, derimot, er kun en projeksjon. Kun individer kan skades eller undertrykkes. Hvis den "skadelidende part" er et samfunn, betyr det simpelthen at svært mange individer, kanskje alle, er skadelidende. Når Individualisme setter individet i sentrum settes i realiteten alle individer i sentrum, men settes gruppen i sentrum vil i realiteten alle bli skadelidende unntatt en elite som bruker statsmakten til å tvinge igjennom sin vilje.