Chiron  -   a place of freedom

Et websted for frihet og individualisme

A web site for freedom and individualism








oppdatert 15.07.2014



Maktmisbruk

Demokrati og politisk styrt meningsproduksjon

For et par år siden leste jeg på Internett at det i Forbrukerrådet var ledig en stilling som underdirektør ved Politisk avdeling. jeg spurte meg selv: Du verden, hva de driver med i Politisk avdeling? Og fikk ihvertfall delvis svar på spørsmålet, for i stillingsannonsen stod det i klartekst: ”Politisk avdeling arbeider med politisk meningsproduksjon, påvirkning og informasjon både eksternt og internt” (min uthevning).

Politisk meningsproduksjon og påvirkning i Forbrukerrådet? Skal ikke et offentlig organ være politisk nøytralt? Vi må spørre: Er det ikke så at Norge er et demokrati? Et presserende spørsmål blir videre: Overfor hvem og for hvilke midler bedriver Forbrukerrådet politisk meningsproduksjon og påvirkning? Rimelig nok har jo forbrukere interesser å ivareta. Derfor kan nok forbrukere trenge minst én organisasjon som har til formål å informere og ivareta deres interesser og rettigheter. En slik organisasjon, hvis den reelt sett skal kunne anses for å være en ekte forbrukerorganisasjon, må være opprettet av og betalt av forbrukere selv, f.eks. i form av en medlemskontingent. Organisasjonen må ha en generalforsamling, der alle betalende medlemmer har adgang, som bestemmer vedtekter og hva organisasjonen skal drive med, og gjennom valg bestemmer hvem som skal sitte i organisasjonens styrer og utvalg. En slik (skissert) forbrukerorganisasjon vil kunne stå som et eksempel på en fri og demokratisk prosess og være i overensstemmelse med et fritt og demokratisk samfunn. Er Norge et slikt samfunn i dag?

Forbrukerrådet

Hva slags organisasjon er så Forbrukerrådet? Jo, på deres nettsider skriver Forbrukerrådet om seg selv: ”Forbrukerrådet er en interesseorganisasjon for alle forbrukere av varer og tjenester i Norge. Vi jobber for at politikere, myndigheter og næringsliv skal legge til rette for god behandling av sluttbrukerne.” Er det forbrukerne som har gitt Forbrukerrådet dette mandatet? Det sier sitatet ikke noe om, men hvis vi leter en stund på Forbrukerrådets Internett sider finner vi følgende avklarende, ja avslørende, informasjon om Forbrukerrådets organisering:

”Forbrukerrådet er en frittstående interesseorganisasjon for norske forbrukere. Vi er administrativt underlagt Barne- og familiedepartementet, men de kan ikke instruere oss i utviklingen av forbrukerpolitikken.” Videre: ”Det er sju medlemmer i styret. ... Det er Barne- og familiedepartementet som oppnevner medlemmene”. Og: ”Forbrukerrådet får en grunnbevilgning til drift over statsbudsjettet.”

Altså: Forbrukerrådet er en statlig institusjon, er underlagt et politisk styrt departement, og finansieres av offentlige midler – dvs. skattepenger. Forbrukerrådet er altså ikke opprettet av forbrukere, og hverken finansieres (selvstendig) eller instrueres av forbrukere selv (via generalforsamling). Ja, faktisk er ikke forbrukerne representert i organisasjonen i det hele tatt! Hvordan kan da Forbrukerrådet i virkeligheten være en ”interesseorganisasjon for alle forbrukere”? Forsøker politiske myndigheter å fortelle oss at norske forbrukere ikke er i stand til å ivareta sine interesser selv – blant annet gjennom å organisere seg? Eller tror politiske myndigheter at vi ikke er smarte nok til å skjønne at vi blir ”håndtert” når vi via tvungen skatt betaler en politisk styrt etat til liksom å ivareta våre interesser – og ikke sittende regjerings interesser på et eller annet plan? I essens altså (kontra i detaljer som også kan tjene politiske interesser). Hvorfor skulle ikke norske forbrukere skjønne at dette er sirkulært? Vi er nødt til å spørre: Forsøker staten å påvirke og styre forbrukernes interesser? Endog bestemme for oss hva som er våre interesser?

Når det er Barne- og familiedepartementet som bestemmer hvem som skal sitte i styret kastes vi blår i øynene – både som borgere og forbrukerne – når vi blir fortalt at departementet ikke kan instruere Forbrukerrådet. Vi er da ikke så dumme at vi ikke forstår at instrueringen skjer i og med oppnevningen. Sagt på en annen måte: Når et departement – en politisk styrt instans – bestemmer hvem som skal sitte i styret er det en selvfølge at styret vil bli bestående av folk som er lojale enten overfor departementet eller overfor regjeringen, eller begge deler. Dermed trenger ikke styret å bli instruert utenifra. Man trenger ingen stor politisk innsikt for å forstå at de interesser Forbrukerrådet dermed primært representerer er partipolitiske og departementtelle. Og type interesser vi snakker om er ikke nødvendigvis personlige og karrieremessige, men overordnet politiske.

Jeg skrev "sirkulært" over. For det er hva det er. Forbrukerrådet er selvsagt ikke frittstående. Å være underlagt et departement og finansiert av staten betyr pr. definisjon at Forbrukerrådet er et offentlig byråkrati. Forbrukerrådet "jobber ikke for at myndighetene…", det "jobber for myndighetene". Dersom Barne- og familiedepartementet hadde vært interessert i forbrukernes meninger og interesser ville de nødvendigvis latt representanter for forbrukerne sitte i styret i Forbrukerrådet, så de hele tiden kunne rådføre seg. Men forbrukerne blir ikke spurt eller rådført om noe som helst!

Så lyder da også propagandaen på Forbrukerrådets nettsider: ”Vi setter folk i stand til å ta de rette valgene som forbrukere.” Det kan altså ikke forbrukerne gjøre selv. De må ”leies i hånden” av et statlig formynder-organ. Vell, nå kjenner vi jo til at politiske organer aldri undervurderer sin egen betydning. Tvert imot, i formynderiet er det folks evner som frie selvstendige individer med evne til å ta vare på seg selv som blir notorisk undervurdert. Det det er imidlertid ikke det sentrale her!

Politisk meningsproduksjon

Nå er ikke Forbrukerrådet det sentrale tema i denne artikkel, ei heller det norske formynderiet som sådan, men jeg finner det nyttig å minne om dette og om hva Forbrukerrådet er. I dette essayet er det sentrale tema frihet og demokratiske prosesser, og ihvertfall denne skribent sjokkeres over å lese at en offentlig instans driver med politisk meningsproduksjon og påvirkning rettet mot forbrukere, og enda mer over at offentlige organer har lov til å drive med slikt. Og den misstanken kommer snikende at i dag er politisk styrt meningsproduksjon utbredt innen statlige organer, spesielt innen departementene som i dag er rikelig utstyrt med ”informasjonskonsulenter” på sine ”informasjonsavdelinger”. Jeg spør: Er politisk styrt meningsproduksjon i offentlige etater blitt stuerent?

Før vi fortsetter må vi forsøke å gi et svar på et tidligere stilt spørsmål, og av praktiske grunner bruker vi Forbrukerrådet som eksempel, men presiserer at mange andre offentlige instanser kunne ha vært brukt. Spørsmålet er: Overfor hvem bedriver Forbrukerrådet politisk meningsproduksjon og påvirkning? Uten tvil overfor en rekke aktører, deriblant mange andre departementer (for å få til en ”helhetlig” politikk) og overfor diverse produsenter. Men det ligger i kortene at når man produserer politiske meninger er også disse ment å påvirke forbrukerne generelt – i forbrukerspørsmål. Det må understrekes at det ikke er snakk om informasjonsvirksomhet (f.eks. at folk ikke bør kaste batterier som vanlig søppel fordi de inneholder giftstoffer), da Forbrukerrådets egen betegnelse er politisk meningsproduksjon. Og selvsagt er det ikke informasjon det store flertall av ”informasjonsavdelinger” rundt om i det norske byråkratiet. Det er propaganda!

I et demokrati er det folket selv som bestemmer. Ikke bare hvem som skal styre landet, men også ut ifra hvilke meninger (eller ideologi) styringen skal skje. Stortingets meninger skal avspeile folkets meninger og vilje. Og regjeringen og den politiske del av offentlige etaters virksomhet skal avspeile flertallets meninger og vilje, men uten å tilsidesette mindretallet fullstendig. Det er jo derfor vi har frie valg. Dette er nødvendigvis en innrømmelse av at folket i prinsippet evner å danne sine egne meninger basert på fornuft og egeninteresser, og lete seg frem til ”sin egen” ideologi. Dette plikter myndighetene å respektere og rette seg etter. Gjør ikke myndighetene det blir påstanden om at Norge er et fritt og demokratisk styrt land absurd. Ja, det blir en løgn.

Det er derfor etisk sett umoralsk og logisk sett sirkulært og inkonsistent at offentlige etater involverer seg i og bedriver politisk meningsproduksjon. For hvis samfunnets offentlige byråkratiske organer benytter sin makt, sine privilegier og sine bevilgninger til å indoktrinere folket til å innta ”riktige” meninger, altså meninger som en politisk og byråkratisk elite ønsker folket skal ha, så er det ikke lenger folkets meninger som styrer landet, men meningene til denne eliten. Og fornuftsmessig sett: hva er da hensikten med demokrati og frie valg? Hvis i prinsippet en politisk og byråkratisk elite gis makt og anledning til å bestemme hva folket skal mene, gjennom aktiv meningspåvirkning som instrument, og dette virker, da blir vår primære demokratiske prosess et styrt fiktivt teaterstykke. Hele den demokratiske idé blir da intet annet enn et dyrt iscenesatt narrespill som rasjonelt sett med fordel kunne substitueres med et allmektig oligarki – et omnipotent byråkrati, opplyst eller ikke (oligarkiet vil jo definere seg selv som opplyst). Altså diktatur. Men Norge skal jo ikke være et diktatur. Ikke ifølge Grunnloven! Det er tvert imot meningen at Norge skal være et fritt og demokratisk land, og jeg er sikker på at dette også er hva det norske folk vil Norge skal være. Å gi byråkratiet rett til å drive politisk styrt meningsproduksjon og påvirkning på skattebetalernes bekostning er derfor en selvmotsigelse i et demokrati. Og det bryter klart med Grunnloven!

Svekkelse av demokratiet

Nå kan man innvenne at i et demokrati er politisk meningsproduksjon og påvirkning tvert imot fullt ut legitimt. Politisk påvirkning utsettes vi jo for hele tiden gjennom diverse media, og ikke minst før politiske valg. Helt riktig. Men da skjer det åpent og spillereglene er formet slik at samfunnsborgere vet hva som foregår. Velgerne vet i forkant at når de ser en politisk debatt på TV, så er det underforstått – ja hensikten – at politiske partier argumenterer for sin sak i håp om å overbevise velgerne om hva som er det beste valget. Spillereglene er i tillegg formet slik at ”alle” i prinsippet kommer til orde slik at ”alle” meninger blir hørt. Derfor har vi også en flora av forskjellige medier – aviser, magasiner, radio- og TV-stasjoner, Internett blogger, etc. (uten dermed å påstå at dette som regel fungerer som det skal). Denne hverdagen kjenner vi til, vi vet hvorfor den eksisterer, og vi vet følgelig hvordan vi skal håndtere den. Det at mange forskjellige meninger blir hørt gjør oss dessuten i stand til å veie for og imot, både ut fra egeninteresser og ut ifra en mer nøktern oppfattelse av hva som, overordnet sett – slik vi uttrykker det – er til ”samfunnets felles beste”.

Når påvirkningen derimot skjer gjennom offentlige etater, det offentlige byråkrati, uten debatt og for skattekroner innbetalt med tvang, er situasjonen den stikk motsatte. Da utsettes befolkningen for propaganda fordekt som øvrighetens nøytrale og ”kunnskapsrike” myndighetsstemme, uten antydning til åpen debatt. Det vil si at kun én av mange sider av en sak – ja mange saker – blir hørt.

Noen vil kanskje også innvende at denne form for ensidig politisk meningsproduksjonen og påvirkning har ingen eller liten effekt på folk flest. Typisk nok vil et slikt argument komme nettopp fra politikere og byråkratiets elite. Denne innvendingen er imidlertid ukorrekt. Det er empirisk påvisbart at skjult og ensidig propaganda over tid i sterk grad påvirker det store flertall av befolkningen (ingen ville ellers ha drevet med det). For det første kan folk – som forbrukere og ellers – kun innta avveide og fornuftige meninger, og derigjennom gjøre fornuftige valg, dersom de informeres om sakers forskjellige og motstridende sider. Byråkratiets propagandaavdelinger vil derimot kun fremme én politisk bestemt mening, og denne vil stadighet bli kjørt frem. Andre meninger og motforestillinger blir i utgangspunktet utestengt. For det andre vet vi at folk flest instinktivt er nokså autoritetstro. Propaganda lydende ”fra oven” sklir ofte inn uten motstand i store folkegrupper nettopp fordi den blir ansett for å være objektiv informasjon, og ikke propaganda. Det forhold at vi forestiller oss at vi lever i et demokrati, og ikke i et diktatur, gjør at vi mer eller mindre automatisk tar det for gitt at myndighetene ikke ønsker å lure oss. At de vil oss vel. Vår instinktive identifisering av oss selv som nordmenn – en ”samlet nasjon”, et ”samlet folk” – påvirker oss underbevisst i så sterkt at de fleste av oss automatisk vil falle for propaganda ”fra oven”, når arrangementet er slik at motforestillinger fra de samme instanser ikke gis plass. Vi må i tillegg ta i betraktning at propagandaen ”fra oven” til stadighet formidles gjennom offentlige media som NRK og flere aviser, uten at journalistene som formidler dette stiller spørsmål ved innholdet.

I de siste tre til fire tiår har vi opplevd en delvis svekkelse av demokratiet. Denne svekkelse ville ha vært langt større og svært alvorlig hadde det ikke vært for at nye media har kommet til, som politikerne og byråkrat-eliten ikke har klart å kontrollere. Nemlig Internett med dens rike flora av diskusjonsfora og blogger. Det er markedskreftene som har frembrakt disse nye menings- og informasjonskanaler. Maktmennesker har til alle tider eksistert, og de har til alle tider drevet sitt spill for stadig å øke sin makt. Konstitusjon og demokrati med sitt ideal om mest mulig maktspredning er opprettet som en sikringsmekanisme mot maktkonsentrasjon. Imidlertid har den blanding av sosialisme og paternalisme, som har vært ideologisk ledende gjennom nesten hele det 20. århundre, gjort sin skadevirkning. Kombinert med en monstrøs vekst i stat og byråkrati har det gitt den politiske og byråkratiske elite – stedet der maktmennesker først og fremst konsentrerer seg – uanede påvirkningsmuligheter til stadig å øke sin makt. I dag forsøker politikere og byråkrater i stadig økende grad å omgå demokratiske prosesser med den målsetning at de smidig og uhindret skal kunne ”la sin vilje få skje”. Snikinnføring av et system med en politisk styrt meningsproduksjon i departementene og offentlige etater viser det. Dette må stoppes!

Folkets rett til frihet og demokrati må det kjempes for daglig. Det er moralsk forkastelig at offentlige etater bruker skattebetalernes penger til å påvirke folkets meninger, slik at de gjennom indoktrinering kan bli sittende på sine taburetter. Politisk meningsproduksjon og påvirkning er etter det jeg kan se blitt en farsott som har spredt seg til alle offentlige etater. Slike bestillingsverk fra den politiske og byråkratiske eliten er noe vi skal ha oss frabedt! Det er en illegitim, antidemokratisk, skitten og uanstendig handling, og jeg forstår ikke hvorfor de som skal vokte Norges Grunnlov ikke reagerer mot dette. Denne blindhet må det nå ropes høyt opp om, så anstendige krefter i nasjonen kan gå til handling mot denne uting.